dybde ¤ debatt ¤ dialog
Rasisten, mobberen og jordsmonnet
Det er jo egentlig litt underlig at en del får panikk ved tanken på at en gang i framtiden vil kanskje flertallet som bor i Norge se noe annerledes ut enn hva de fleste nordmenn gjør i dag. Hvis vi tenker nærmere over det, er det imidlertid ganske normalt at nye folkegrupper flytter inn og blander seg med de som har bebodd området fra før. Allikevel er det mange av oss som opplever det som verdens og tidens ende og det som verre er. Ja, noen tar det rent av som et personlig angrep, virker det som.
Det finnes bydeler i Oslo som etniske nordmenn flytter i fra fordi det har kommet for mange "fremmede" dit. Da jeg leste om dette, var en av de første tankene jeg fikk at jeg tror jeg ville ha valgt å flytte dit i stedet!
Er det fordi jeg er en innbitt politisk korrekt idealist?
Nei, heller fordi jeg ikke vet om et naboskap preget av norsk helgefyll er mitt ideal hva omgivelser angår. Den gjengse, norske emosjonelle autismen er heller ikke noe jeg har kjent lengsel etter i mine år i utlendigheten, ikke fordi jeg mener at etiketteregler er noe å rette seg etter, da medmenneskelighet og finfølelse og sosiale antenner har fint lite med etikette å gjøre. Jeg tør hevde at en bannende og svertende nordlending viser mere nærhet og hjertevarme enn en høflig og forekommende stockholmare, for eksempel. Det er også en misforståelse å tro at man i stort er høfligere ute i den store verden enn i Norge, hvis man med høflighet mener etikette. Riktignok holder man på det formelle og gir hverandre små, luftige kyss på det ene kinnet etter det andre, men i Porto for eksempel, banner man like friskt som i Tromsø og på samme måte som der, hilser man gode venner med i full begeistring å banne dem nord og ned og kalle dem de fæleste ting!
Så det er ikke i de ytre formene man finner forskjellene på norsk væremåte i forhold til andre land og kulturer. Det er vanskelig å sette fingeren på de eksakte punktene, siden disse antagelig ikke finnes. I stedet må vi søke etter noe som er vanskeligere å definere. Men når man kommer hit uten i fra, merkes forskjellene. Kanskje man finner årsaken til disse i at dette er et glest befolket land, hvor det kun finnes få byer og hvor vi i stedet for landsbyer, finner bygder? Man har ikke levd så tett innpå hverandre og er derfor mere uvant med sosiale relasjoner?
Ikke vet jeg, men generelt sett ville jeg foretrekke afrikanske, arabiske, latinamerikanske eller asiatiske naboer framfor nordmenn. Ja, kontinentaleuropéere er også å foretrekke. Generelt sett.
Hvorfor? Fordi de er mere finfølende og vennligere og mere omtenksomme. Generelt sett. De er også muntrere på en mindre burdus måte. Ofte er de også veldig tolerante og vidsynte, selv om unntak finnes. Og lørdagsfylla er et temmelig ukjent fenomen.
Betyr dette at det ikke skulle finnes problemer? Nei. Naturligvis finnes det problemer. Det finnes alltid problemer og spesielt blant grupper av mennesker som har brutt opp fra de gamle tuftene og som har slått seg ned på nye, blant fremmede mennesker.
På 60-tallet ble det rettet kampanjer mot Nord-Norge for å lokke folk der i fra til tungindustrien i sør. Mange lot seg friste og slo seg ned med familiene sine, tok opp husbanklån og bygde seg hus. Så kom nedgangstider og de første som fikk gå, var de siste som kom; i dette tilfellet nordlendingene.
Ofte ble de møtt med skepsis og mistenksomhet av erkenordmennene i sør. Det ble hvisket og tisket om at de ikke oppførte seg som folk flest og de var drikkfeldige og de skrøt og ljøg så det stod etter. Og som så ofte skjer når menn mister jobb og dermed den autoritet det er å være den som forsørger, ble fordommene bekreftet. Rotløse som de var og med vissheten om at de hadde valgt feil, begynte mange å drikke mere enn hva godt var. Barna følte seg heller ikke hjemme og ble som skikken er, mobbet i skolen og blant ungene i gata. Alt man gjorde var feil og man kjente ikke de uskrevne reglene for hva som passet seg og ikke passet seg og man snakket ikke slik alle andre gjorde. De nordnorske ungene reagerte som så mange mobbeoffere gjør; de ble "bad and mean". På den måten får man en slags respekt, ikke sant? Og slik spant de onde sirklene videre.
Helt til rundt 1970. Da kom det folk enda lengre bort i fra så alle glemte nordlendingene og kastet seg over de nye fremmede. Nordlendingene pustet lettet ut og for å bekrefte sin norskhet, begynte de også å mobbe de nye.
Barna til de nye ble naturligvis dypt såret, spesielt over å oppleve at foreldrene som de avgudet, ble hånet og sett på som mindreverdige og dumme, bare fordi de snublet i ordene og ikke kjente til de uskrevne reglene. Da barna ble større, sluttet de seg sammen i gjenger og ble mere "bad and mean" enn hva man noensinne hadde vært med om før i Norge. På den måten får man en slags respekt, ikke sant?
Og slik spinner de onde sirklene videre.
Men nordmenn skal naturligvis ha seg frabedt å bli kalt rasister for rasister er jo ensbetydende med nazister og gassovner og konsentrasjonsleirer og slik er vi jo ikke! Tvert om led vi tungt under Okkupasjonen under Krigen og noen av oss havnet på Grini og til og med i Bergen-Belsen og hva med Telavåg og dette burde alle vite, så kom ikke her og kom her! Og Dansketiden! Vi vet sannelig hva det er å være undertrykte og det ble da folk av oss også så ikke klag! Rasist, jeg? Jeg handler da ofte hos Ali, i alle fall av og til. Og hilser på ham hender det også at jeg gjør. Men de er jo ikke som oss, vet dere. De har en annen kultur, skjønner dere. Der har man problemet.
Nei, nordmenn er nok ikke rasister i følge deres egne kriterier, men gode mobbere finnes det mange nok av her. Og som det er tilfellet med mobbing, så står de fleste andre og ser på.
Men tilbake til jordsmonnet.
Hva spiller det egentlig for rolle hvem som bebor jorden. Er det virkelig noen som tror at folk med annerledes utseende ikke vil bli like glade i de omgivelsene som de fødes inn i, som enhver annen med det utseendet som gjelder som norsk standard av i dag? Det er i så tilfelle et merkelig resonnement. Hvis kriteriet for å være ekte norsk er ditt forhold til dine omgivelser, så finnes det allerede en god del ekte nordmenn i dag, som ikke er lyserøde og blåøyde. De heier på det norske landslaget i fotball - vel, ville i alle fall gjerne gjøre det om de kunne bli like bra som på 90-tallet.
I framtiden vil det antagelig ikke finnes så mange som er begrenset kun til et sett med omgivelser. Vi blir stadig mere mobile og folkegrupper blandes stadig mere. Vi vil flytte mere på oss.
For å ta et personlig grep til slutt; jeg er ikke videre glad i det erkenorske, fordi jeg hører ikke til her. Der i mot vil jeg alltid være en finnmarking, til tross for at jeg bare var 12 år da jeg flyttet der i fra. Det er mitt jordsmonn. Det er de omgivelsene jeg vokste opp i.
Man forsøkte å oppdra meg til å bli erkenorsk da man har levd under den illusjonen at en nasjon er noe reelt og ikke en konstruksjon, men rundt meg snakket man finsk og samisk og ofte gebrokkent norsk. Reindriftssamene kom ned fra vidda, bevæpnet med rifle og storkniv og de luktet leirbål og annet merkelig og gikk i fremmedartede klær og snakket et fremmed språk, som imidlertid ikke var mere fremmed enn at bestemor og bestefar snakket det samme seg i mellom. Husene hadde ikke hager og epler vokste ikke på trær, men fantes av og til å kjøpe i butikken.
Senere har jeg blitt glad i andre jordsmonn. Tårene presser på når jeg hører en fado og jeg kjenner "saudades" til Portugal. Jeg elsker det portugisiske språket og portugiserne er mine landsmenn, selv om jeg nok ikke er deres - og på samme måte som med Finnmark, vil Portugal alltid finnes med meg.
Så merkelig er livet og verden.
Det finnes bydeler i Oslo som etniske nordmenn flytter i fra fordi det har kommet for mange "fremmede" dit. Da jeg leste om dette, var en av de første tankene jeg fikk at jeg tror jeg ville ha valgt å flytte dit i stedet!
Er det fordi jeg er en innbitt politisk korrekt idealist?
Nei, heller fordi jeg ikke vet om et naboskap preget av norsk helgefyll er mitt ideal hva omgivelser angår. Den gjengse, norske emosjonelle autismen er heller ikke noe jeg har kjent lengsel etter i mine år i utlendigheten, ikke fordi jeg mener at etiketteregler er noe å rette seg etter, da medmenneskelighet og finfølelse og sosiale antenner har fint lite med etikette å gjøre. Jeg tør hevde at en bannende og svertende nordlending viser mere nærhet og hjertevarme enn en høflig og forekommende stockholmare, for eksempel. Det er også en misforståelse å tro at man i stort er høfligere ute i den store verden enn i Norge, hvis man med høflighet mener etikette. Riktignok holder man på det formelle og gir hverandre små, luftige kyss på det ene kinnet etter det andre, men i Porto for eksempel, banner man like friskt som i Tromsø og på samme måte som der, hilser man gode venner med i full begeistring å banne dem nord og ned og kalle dem de fæleste ting!
Så det er ikke i de ytre formene man finner forskjellene på norsk væremåte i forhold til andre land og kulturer. Det er vanskelig å sette fingeren på de eksakte punktene, siden disse antagelig ikke finnes. I stedet må vi søke etter noe som er vanskeligere å definere. Men når man kommer hit uten i fra, merkes forskjellene. Kanskje man finner årsaken til disse i at dette er et glest befolket land, hvor det kun finnes få byer og hvor vi i stedet for landsbyer, finner bygder? Man har ikke levd så tett innpå hverandre og er derfor mere uvant med sosiale relasjoner?
Ikke vet jeg, men generelt sett ville jeg foretrekke afrikanske, arabiske, latinamerikanske eller asiatiske naboer framfor nordmenn. Ja, kontinentaleuropéere er også å foretrekke. Generelt sett.
Hvorfor? Fordi de er mere finfølende og vennligere og mere omtenksomme. Generelt sett. De er også muntrere på en mindre burdus måte. Ofte er de også veldig tolerante og vidsynte, selv om unntak finnes. Og lørdagsfylla er et temmelig ukjent fenomen.
Betyr dette at det ikke skulle finnes problemer? Nei. Naturligvis finnes det problemer. Det finnes alltid problemer og spesielt blant grupper av mennesker som har brutt opp fra de gamle tuftene og som har slått seg ned på nye, blant fremmede mennesker.
På 60-tallet ble det rettet kampanjer mot Nord-Norge for å lokke folk der i fra til tungindustrien i sør. Mange lot seg friste og slo seg ned med familiene sine, tok opp husbanklån og bygde seg hus. Så kom nedgangstider og de første som fikk gå, var de siste som kom; i dette tilfellet nordlendingene.
Ofte ble de møtt med skepsis og mistenksomhet av erkenordmennene i sør. Det ble hvisket og tisket om at de ikke oppførte seg som folk flest og de var drikkfeldige og de skrøt og ljøg så det stod etter. Og som så ofte skjer når menn mister jobb og dermed den autoritet det er å være den som forsørger, ble fordommene bekreftet. Rotløse som de var og med vissheten om at de hadde valgt feil, begynte mange å drikke mere enn hva godt var. Barna følte seg heller ikke hjemme og ble som skikken er, mobbet i skolen og blant ungene i gata. Alt man gjorde var feil og man kjente ikke de uskrevne reglene for hva som passet seg og ikke passet seg og man snakket ikke slik alle andre gjorde. De nordnorske ungene reagerte som så mange mobbeoffere gjør; de ble "bad and mean". På den måten får man en slags respekt, ikke sant? Og slik spant de onde sirklene videre.
Helt til rundt 1970. Da kom det folk enda lengre bort i fra så alle glemte nordlendingene og kastet seg over de nye fremmede. Nordlendingene pustet lettet ut og for å bekrefte sin norskhet, begynte de også å mobbe de nye.
Barna til de nye ble naturligvis dypt såret, spesielt over å oppleve at foreldrene som de avgudet, ble hånet og sett på som mindreverdige og dumme, bare fordi de snublet i ordene og ikke kjente til de uskrevne reglene. Da barna ble større, sluttet de seg sammen i gjenger og ble mere "bad and mean" enn hva man noensinne hadde vært med om før i Norge. På den måten får man en slags respekt, ikke sant?
Og slik spinner de onde sirklene videre.
Men nordmenn skal naturligvis ha seg frabedt å bli kalt rasister for rasister er jo ensbetydende med nazister og gassovner og konsentrasjonsleirer og slik er vi jo ikke! Tvert om led vi tungt under Okkupasjonen under Krigen og noen av oss havnet på Grini og til og med i Bergen-Belsen og hva med Telavåg og dette burde alle vite, så kom ikke her og kom her! Og Dansketiden! Vi vet sannelig hva det er å være undertrykte og det ble da folk av oss også så ikke klag! Rasist, jeg? Jeg handler da ofte hos Ali, i alle fall av og til. Og hilser på ham hender det også at jeg gjør. Men de er jo ikke som oss, vet dere. De har en annen kultur, skjønner dere. Der har man problemet.
Nei, nordmenn er nok ikke rasister i følge deres egne kriterier, men gode mobbere finnes det mange nok av her. Og som det er tilfellet med mobbing, så står de fleste andre og ser på.
Men tilbake til jordsmonnet.
Hva spiller det egentlig for rolle hvem som bebor jorden. Er det virkelig noen som tror at folk med annerledes utseende ikke vil bli like glade i de omgivelsene som de fødes inn i, som enhver annen med det utseendet som gjelder som norsk standard av i dag? Det er i så tilfelle et merkelig resonnement. Hvis kriteriet for å være ekte norsk er ditt forhold til dine omgivelser, så finnes det allerede en god del ekte nordmenn i dag, som ikke er lyserøde og blåøyde. De heier på det norske landslaget i fotball - vel, ville i alle fall gjerne gjøre det om de kunne bli like bra som på 90-tallet.
I framtiden vil det antagelig ikke finnes så mange som er begrenset kun til et sett med omgivelser. Vi blir stadig mere mobile og folkegrupper blandes stadig mere. Vi vil flytte mere på oss.
For å ta et personlig grep til slutt; jeg er ikke videre glad i det erkenorske, fordi jeg hører ikke til her. Der i mot vil jeg alltid være en finnmarking, til tross for at jeg bare var 12 år da jeg flyttet der i fra. Det er mitt jordsmonn. Det er de omgivelsene jeg vokste opp i.
Man forsøkte å oppdra meg til å bli erkenorsk da man har levd under den illusjonen at en nasjon er noe reelt og ikke en konstruksjon, men rundt meg snakket man finsk og samisk og ofte gebrokkent norsk. Reindriftssamene kom ned fra vidda, bevæpnet med rifle og storkniv og de luktet leirbål og annet merkelig og gikk i fremmedartede klær og snakket et fremmed språk, som imidlertid ikke var mere fremmed enn at bestemor og bestefar snakket det samme seg i mellom. Husene hadde ikke hager og epler vokste ikke på trær, men fantes av og til å kjøpe i butikken.
Senere har jeg blitt glad i andre jordsmonn. Tårene presser på når jeg hører en fado og jeg kjenner "saudades" til Portugal. Jeg elsker det portugisiske språket og portugiserne er mine landsmenn, selv om jeg nok ikke er deres - og på samme måte som med Finnmark, vil Portugal alltid finnes med meg.
Så merkelig er livet og verden.
Legg til kommentar
-
Kommentar av WHildonen på November 30, 2008 ved 3:12pm -
Nei, det er ikke mye ekte rasisme her, men det finnes en del av det som kanskje er vanskeligere å definere; en utrygghet overfor det fremmedartede og forandringer som tar seg uttrykk i alt fra mobbetendenser til en slags surmulende negativitet. Og dette synes man å ha problemer med å håndtere. Men rent bortsett fra lørdagskveldene og en del andre helger, kan man nok si at Norge er moderat og sivilisert. Når det gjelder de ovenfor nevnte unntakene, ville jeg parafrasere Gandhi: Hva jeg mener om lørdagssivilisasjon i Norge? Det høres ut som en fin idé! Hahaha!
Jeg holder meg unna sentrum (hvilket som helst) på fredags- og lørdagskvelder; en vane jeg la meg til allerede den gangen jeg var praktiserende alkoholiker. Disse kveldene var amatørenes kvelder. Resten av uka tilhørte oss profesjonelle, som tok alkoholen på alvor og ville gå til grunne i fred og ro, uten skrik og skrål...
Jeg slutter meg til det om Frp og datalagringsdirektivet!
-
Kommentar av Lars Hendrik Hausken på November 30, 2008 ved 6:23am -
Jeg vil bo i et moderat og sivilisert land; og Norge er både moderat og sivilisert.
Da jeg jobbet på Slåtthaug Sykehjem var vi (fritt etter hukommelsen) cirka 25 nasjoner representert; ikke verst på ett sykehjem med bare 60 pasienter nei?
Skulle Norge av grunner jeg ikke kan rå over bli intolerant eller usivilisert; så reiser jeg ut rett og slett.
Som kosakken gir også jeg aldri ifra meg hesten; for først da er man virkelig solgt.
Indianerne berget heller stammen sin, enn å gå i døden for et landområde.
(Canada, New Zeeland og Australia er akkurat nå bra tilfluktsteder om Norge skulle kollapse)
Jeg ser ytterst lite ekte rasisme i Norge; jeg ser dog en stigende uro (også blandt de av oss med kulørt hud) over den eskalerende kriminaliteten i landet fra de mange organiserte lovløse.
(Denne lovløsheten må tas tak i)
Og forøvrig mener jeg at Fremskrittspartiet må latterliggjøres og datalagringsdirektivet må ødelegges.
About
Badge
© 2010 Created by LILLIT on Ning. Create a Ning Network!
You need to be a member of LILLIT MEDIA to add comments!
Join this Ning Network