Hvem sin tur er det neste gang?

[Valerius]

Så ble krisepakken også vedtatt i Representantenes Hus i USA, 263 kongressmedlemmer stemte for og 171 mot krisepakken. Så nå skal myndighetene bruke 700 milliarder dollar (4 000 milliarder kroner) for å redde kriserammede finansinstitusjoner. Mange innen finansverdenen her hjemme mener at krisen med dette ikke er over og vil ikke løse problemene i finansmarkedet i USA.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har aldri forstått meg på denne finansverdenen, og enda mindre på dette med børs og aktivitetene der. Det virker som om noen leker seg med store pengebeløp verden over, og enda ikke er blitt voksne enda, men har morro av å gamble med store pengesummer. De tilfredstiller et behov hos seg selv, spenningen, kanskje ikke så ulikt det de som driver med pengespill av mer eller mindre tvilsom karater, bare at disse gjør det med lovlige midler.

Det blir som da en spilte Monopol, det lå en spenning i det, men det var jo bare en lek, litt morro med lekepenger. Det gikk liksom over, for mange av oss, vi la det vekk med årene og var ikke lengre så opptatt av det spillet. Det har jo lenge vært skrevet om de som lider av spillegalskap og spilleavhengighet, som blir syke og hektet på den opplevelsen og spiller seg fra gård og grunn.

Den siste tiden har vi her hjemme kunne følge med denne biskopsønnen som har spilt vekk over 60 millioner kroner på spill via Internett. Galskap sier noen, at det går an, så mye penger?!? En mor som hadde gode kontakter og en slekt som satt med en del kapital har denne sønnen forledet til å tro at det var snakk om salg av et IT-firma, mens det vel er avslørt at pengene gikk til spill.

Det hevdes at det ikke bare er snakk om grådige banker som må ta ansvaret for den finansielle krisen som har rammet USA, men også en del andre, noen presidenter, slik som Jimmy Carter, Ronald Regan, Bill Clinton, JP Morgan-sjef Blythe Masters, tidligere sentralbankdirektør Alan Greenspan og nåværende president George W. Bush...

vel, vi er vel ikke så ukjent med at også politikere her hjemme har så og si kastet bort en del kroner og ører, på spekulasjoner, det er jo ikke så lenge siden at noen kommuner her i landet spilte bort penger de ikke egentlig hadde i utgangspunktet. Nå vil bankene som lånte dem pengene ha dem tilbake, men kommunene protesterer, de hevder det var ulovlige lån de tok opp.

Vi har jo stadig fått høre om de harde 30-åra, uten at vi helt har hatt særlig tro på at historien vil gjenta seg. For oss om nå ikke har brydd oss så mye om penger i utgangspunktet og aldri hatt særlig interesse av å drive med det som hobby, bortsett fra kanskje en og annen tippekupong innimellom opp igjennom årene og senere Lotto, Ekstra og et og annet skraplodd.

Prøvde slike enarmede banditter på Danskebåten engang men forsto lite av systemet, så det ble med et par forsøk. Har jo sett hvor ille det er i noen bingolokaler, mødre som aldri har tid å dra hjem å lage middag til ungene eller gjøre andre ting hjemme, men sitter på bingo og håper på den store gevinsten, dag etter dag, uke etter uke. Til og med på 17. mai har jeg sett noen sitte inne i et bingolokale å spille, mens barna vifter utålmodig med små flagg og blir hysjet ned for nå må de være stille, mamma, mormor eller far må høre neste tall!

Er det noen som har en fornuftig forklaring på hvordan dette har oppstått, hvordan dette med kapitalens bevegelse egentlig begynte og hvor? Hva var det som gjorde at vi mennesker ble så hekta på dette spillet, sitte å spille bort penger enten på børsen, bingohallen eller annen form for gamling?

Er det ikke din tur til å kaste, du har den røde bilen?

[WHildonen]

Ja, hadde folk fulgt mere med, ville de jo ha sett at hver gang noe avreguleres blir alt så mye verre. Avreguleringen selges til oss med argumentet om at fri konkurranse vil gjøre at det blir så mye billigere og kvaliteten og kundeservicen vil øke. Hahahahaha!
Jaja, husleiene løper løpsk og å ta drosje er å gi seg over og si: bare ta pengene mine du! Postkontorene legges ned på løpende bånd og i de som finnes igjen, er det vanskelig å finne fram mellom alle reolene med DVDer og annet krimskrams. Togene i Storbrittannia sporer av og i det hele tatt.

Avregulering og privatisering er kun et middel for å skape nye, mere eller mindre fiktive markeder for spekulanter. Det burde snart være selvinnlysende.

[Lars Hendrik Hausken]

Ser ut til at 8 år med konservativt vanstyre ble nok selv for USA - men Obama har en ugrei jobb foran seg; mye grums å rydde opp i.
Verden viljo faktisk bedras; markedsfundamentalismen er pr. definisjon et bedrag.
All avregulering og privatisering ender med markert prisøkning for forbruker og en økt profittrate for store firma.
All empiri tilsier at sånn er det; det gjentar seg jo gang på gang, ikke minst i elektrisitetsbransjen.

[WHildonen]

Som et absurd a pro pos kan nevnes at USA underskudd nå er større enn 10 trillioner dollar og at en "elektronisk teller" som viser dette på Wall Street (tror jeg det var) må nå byttes ut da kapasiteten er sprengt.

Og er det noen som lurer på hvor mye en trillion er? Det er det samme som tusen billiarder eller en million billioner...

Så var det John McCain som i likhet med Bush for et par uker siden sa at grunnlaget for USAs økonomi er sunn...

[WHildonen]

Ja, Dilbert gir et bra innblikk:) Ellers er det vel å si at når man stiller seg utenfor dette sirkuset, fortoner det seg som Keiserens nye klær og man blir som barnet som sier: "Men han er jo naken!"

Jeg skal ikke påstå at jeg kan si hvordan alt dette oppstod. Kanskje svaret ligger i myten om dansen rundt gullkalven? Men om vi går til nyere tid, så er jo det utrolige at historien synes å gjenta seg. Det var et lignende monopolspill som førte til krakket i 1929 som igjen førte til depresjonen i de harde 30-åra. Siden kom da The New Deal hvor man innførte spilleregler for finansmarkedet og sosiale og økonomiske mekanismer som man godt kan kalle en velferdsstat lignende det vi lever i. Og dette fungerte utmerket. USA kom på fote igjen. De styrtrike ble kanskje ikke like styrtrike men samfunnet som helhet ble rikere og velstanden bedre fordelt.

Så kom den andre verdenskrigen men etter den fortsatte velstanden å spre seg, godt hjulpet av gjenoppbyggingen etter krigen. De nordiske velferdsstatene vokste fram som et resultat av balansegangen mellom fagforeninger, stat og det private næringslivet, en modell som resulterte i en fantastisk velstandsøkning. Det eneste negative med denne var kanskje at fokuset på materielle goder var så sterkt at andre menneskelige kvaliteter ble stilt i skyggen og etterkrigsgenerasjonen vokste opp til et ferdig duket bord, hvor man ble fortalt at den fulle og hele meningen med livet var å få seg en god jobb, make og barn, hus og hytte og bil og båt og en god pensjon og en stille grav.

Hva som siden skjedde kan man vel skylde på Hildonens Menneskelige Pendellov. Det vil si at menneskene synes å svinge uopphørlig mellom to ytterligheter. Når pendelen har svingt langt nok i den ene retningen, bærer det i vei til den andre ytterligheten. Det synes vanskelig om ikke umulig for mennesker å holde fast på mer enn én tanke av gangen. Derav følger De Store Sannhetene og løsningene på alle problemer, Den Eneste Mulige Vei ut av uføret og så videre.

Fram til slutten av 70-tallet var det forskjellige avskygninger av marxisme som var det eneste rette og alt annet var forkastelig. Så falt Berlinmuren og Sovjetunionen og Kina omfavnet markedsøkonomien og stor forvirring rådet. Inn fra høyre kommer Ronald Reagan og Maggie Thatcher og Karl Marx sin bok Kapitalen blir byttet ut med Milton Friedmans Friheten og kapitalen.

Siden den tiden har det pågått en iherdig ideologisk kamp for å få oss alle til å omfavne den nye idelogien - eller skal vi heller si troen? Markedet opphøyes som løsningen på alle problemer. Gjør de rikere enda rikere så vil denne rikdommen strømme nedover i samfunnslagene. Dette er naturligvis like ensidig og virkelighetsfjernt som de verste marxistene var i sine glansdager.

Men til tross for at man altså har solide beviser for at det som fungerer best synes å være en mere pragmatisk holdning hvor man anser at markedet har sin plass, innenfor sine rammer, mens det sosiale har sin plass og kulturen sin og at det bør søkes en slags balanse mellom disse, til tross for dette begynner nå propagandakrigen mot velferdsstaten og avreguleringshysteriet begynner.

Det absurde er jo at for hver gang det avreguleres, blir resultatet som oftest dårligere tjenester og høyere priser og avgifter for den vanlige mann og kvinne. Men verden vil bedras og man lykkes med disse kunstgrepene, gang på gang. Hvordan? Jeg anser at tricket har vært å få folk til å tro at de også er med på leken ved å gi kreti og pleti følelsen av at de også spiller med i Det Store Monopolspillet. Spillet demokratiseres, kunne man si, og av og til undrer man på om det ikke er dette som enkelte krefter, spesielt i USA, tenker på når de snakker høystemt om demokrati og frihet.

Helt til nylig har vi alle blitt oppfordret til å bytte banker og velge de som til enhver tid vil gi de beste tilbudene. På samme måte skal vi helst følge med markedet for elektrisk kraft og til enhver tid bytte leverandør. Det samme med alle andre slags tjenester. På denne måten narres vi til å tro at vi er med på det samme spillet som de store og identifiserer oss med dem. Målet er å få oss til å diskutere strømpriser o.l. over frokostkaffen på samme måte som de store spekulantene følger med på ulike børser verden over. Vi er med, vi små en alen lange.

Og visst, noen tusenlapper i året kunne vi sikkert spart, men ærlig talt, er det verdt det? Har vi ikke annet å tenke på? Og om vi gjennomskuer dette for hva det er, små tricks for å få oss til å slutte oss til tidens store religion, burde vi forkaste det hele. Vel, nå er det antagelig slutt på disse tricksene for en tid, i alle fall. Folk blir for opptatt med virkelighetens krav til å leke Monopol.

Som sagt kan jeg ikke gi en detaljert forklaring på når dette begynte men en antydning til hvorfor tror jeg at jeg kan gi. Det hele handler om å øke profitten. Markedet handler i bunn og grunn om kjøp og salg, tilbud og etterspørsel. Opprinnelig handlet dette om varer og naturalhusholdningen gikk over til en pengehusholdning, hvor man ikke lenger betalte en vare med en annen og en tjeneste med en annen, men innførte penger som et byttemiddel. Dermed ble mulighetene for å akkumulere rikdommer mye større.

Men markeder kan mettes. Til slutt får man ikke solgt flere produket fordi det simpelthen ikke finnes behov for mere. Så da skaper man nye behov og spillet kan fortsette. Men mye krever mere og det er ikke lenger nok å skape nye behov; man må finne nye markeder. Dette gjorde man gjennom kolonialisme en gang men nå kreves andre metoder. Blir markedene fylt av varer må man se på hvordan man kan tjene penger på tjenester. Her kommer imidlertid velferdsstatene i veien da de har sosialisert masser av tjenester som for eksempel kommunikasjon og helsevesen. Altså må man nedmontere velferdsstatene og avregulere disse potensielle markedene slik at private interesser kan tjene penger her. Altså privatiseres post og telegraf og telefoni og det ene med det andre. Man kommer inn på helsemarkedet og begynner å fingre på undervisningen og så videre. Propagandaen går ut på at velferden er for dyr, at vi ikke har råd med den og så videre, men det som ligger bak er ganske enkelt ønsket om å finne nye markeder.

Men heller ikke dette er nok. Så kommer fenomener som dot com bølgen som ble til en boble, hvor det spekuleres i noe som nærmest kan ansees som fantasiprodukter. Den boblen brast men drevet går videre og man kaster sine øyne på finansmarkedet som i seg selv er et underlig fenomen som jeg bare kan si at jeg har en meget uklar oppfatning av, men i stort kan man si at her handles det ikke med varer og tjenester, men nærmest med penger og lignende verdier. Aksjer osv. med andre ord. Det er et underlig marked da ting som forventninger spiller en stor rolle her. Dette er Keisernes nye klær omsatt til et system kunne man være fristet til å si.

Men hva kan man gjøre for å finne nye markeder og inntjeningsmuligheter også her? Jo, man oppfinner nye verdier og man avregulerer det som enda er regulert på finansmarkedet. Så spekuleres det enda friskere og rikdommer akkumuleres i tidligere uhørt grad. Man satser mere og mere og gevinstene blir større og større - men så mister man grepet om virkeligheten og ser ikke at gevinstene egentlig er fiktive. Ofte oppstår de som følge av uhørte kreditter og det skal lite til før spillet veltes overende, hvilket altså har skjedd nå.

Hva er det som driver oss? Begjær, for det første og også vår inneboende latskap. Vi søker etter The Easy Way Out. Vanskeligere enn så er det nok ikke.

Men det utrolige er at vi lar oss friste av de kjappe gevinstenes sirenesang gang på gang, til tross for at historien like ofte viser oss at det ikke er veien å gå.

[Lars Hendrik Hausken]

Jeg er av den oppfatning (uten ironi) at svarene på spørsmålene du stiller kan finnes i bloggen og bøkene til Scott Adams; skaperen av kontorslaven Dilbert i firmaet fra helvede.
Næringslivet rettferdiggjør sine absurde lønninger og opsjoner med mye meningsløs (og samtidig pompøs) såkalt fagprat, som ikke engang de selv forstår innholdet i.