Urettferdig og udemokratisk?

[Iren]

Dagens Aftenposten har et innlegg signert Kristin Clemet. Det tar for seg urettferdigheten i dagens valgordning, eller rettere sagt hvordan en regjering kan vinne uten flertallets stemmer. Jeg synes dette er et problem som fortjener å dikuteres. Hvorfor er systemet lagt opp på denne måten? Finnes det ikke en mer rettferdig metode? (Dette uavhengig av hvilket parti man støtter, spørsmålet er ment helt generelt.)

[Iselin]

Jeg synes det er mer problematisk dersom to partier, bare på antall stemmer, skulle danne regjering fordi det var flertallet av stemmene som avgjorde, dersom de ikke ville kunnet samarbeide på samme fremtidsrettede plattform (eks Ap og Frp). Altså nå er Arbeiderpartiet for eksempel, langt mer venstrevridde enn de var i sin høyretid. Det være sagt, de er garantert ikke et rødt parti, de er lyserøde og kan derfor samarbeide med ganske mange; egentlig kan man si Arbeiderpartiet er hva Venste ønsker å være, mens Venste helst har den holdningen at de ikke vil assosieres med Frp, mens de er langt mer liberale enn hva Arbeiderpartiet noen gang kommer til å bli (AP er jo for regulering,) mens dersom Frp og Ap skulle dannet regjering på grunnlag av stemmer så hadde det blitt ganske vanskelig å få til målretta tiltak i og med at regulering versus liberalisme er ganske på kant med hverandre:)

Nå er Arbeiderpartiet Norges største parti, de er i folkevalgt bilde kanskje like store som Høyre og Frp tilsammen! De representerer også det røde alternativet; med sv og sp som "pådyttere" for et grønnere alternativ, og det ser jeg mer som et "valg" Ap har tatt med tanke på regjeringsalternativer istedenfor en blåkjølig garde som ikke tenker "miljø først". Venstre ville fremstå som miljøpartiet, men er ikke det reellt sett,og derfor må de danne regjering med sitt ypperste grunnlag; liberalismen. De passer best inn der. Alternativet for dem blir Høyre og KrF, og de står fast ved det, og jeg har RESPEKT for Venstre nettopp på grunn av denn fastholdenheten. Lureri-frieriet fra Frp mot Venstre er i mine øyne helt i Sponheims rett å takke nei til; deres verdigrunnlag er TOTALT forskjellig. Frp er ikke kun liberalister; de er basert på asylbrems-politikk; deres grunnlag for partidannelse startet med DETTE. Ergo krasjer det enormt med Venstre, som ikke vil utelukke integreringsalternativet, og har DETTE som deres verdigrunnlag. De vil jo selvsagt beholde småbedriftene, som de sier, og Frp med deres bremsing av verdifull arbeidskraft og farge på entreprenørskap sier Venstre stikk imot.

Når det gjelder om det skulle blitt Høyre og Frp som dannet regjering med KrF alene, blir de for små i dette valget, MEN KUNNE blitt tippet inn av KrF i og med at det VAR KrF som hadde trumfkortet til å vippe regjeringen over på blå side. KrF er alltid det, virker det som. Småpartiet som kan bli stort.
Desverre er vi for lite kristenfundamentalske i dette land.
Desverre fordi mange av KrFs enkeltsaker er vel så viktige og handler mye om livskvalitet. Derimot faller de mellom to stoler. De er partiet som fremmer verdier, men er så verdikonservative at noen former for vekst ser neppe Høyre-velgere verdien av, eller Ap-velgere, eller noen andre velger for den saks skyld. De er for umoderne, rett og slett, til å kunne sammensveises med SINE forhåndsvalgte regjerings-samarbeidspartnere.

Kristin Clemet, er selvsagt imot dagens valgordning; hun er tidligere Høyre-medlem og hadde sett fram til Erna som ny statsminister, og Erna selv trodde på det av tanken på å styre Frp og Frps store vekst og hva dette hadde å si for høyresidens tall. Men jeg tror, at folk skiller parti for parti mye mye bedre enn folk antar. Det er ikke dårlig nok skille mellom dem, valgdeltakelsen i landet skyldes helt andre ting og Kristin Halvorsen tar feil. Jeg tror dagens valgordning derimot har den svakhet at jeg mener småpartiene burde kapitulere og vi burde få en polariserit valgordning a'la USA med rødt mot blått. Mye bedre, mye mer "rett på sak"; dette vil vi - eller dette vil vi. :) Vi har jo, i REALITETEN, BARE TO alternativer i Norge; rødt eller blått. De eneste reelle partiene i Norge er faktisk Arbeiderpartiet og Høyre. Det er de to det står mellom, og alltid vil. Tror jeg :) og jeg håper det blir enda mer polarisert; for kun ved slik ordning kan man se virkningen av de ulike regjeringer, deres innsats og konsekvens og valgene vil antagelig hoppe ganske boomerang mellom hvert fjerde år, omtrent annenhver rød og blå årgang, og jeg må si det er BARE SUNT ;)

Sunt å se nytt, prøve det ene, så det andre. Men det Frp kommer med som "nytt", er bare et forsøk på å ikke se realiteten i øynene; de er neppe det blå alternativet. Og vil heller aldri bli det. Frp er dømt. Høyre er det blå. Det handler om verdiplattformer og hva velgerne anser som mest gunstig samarbeid. Etter min mening var det KrF-velgerne som var sofaslitere iår....

[Iren]

Jeg tror du kan ha rett i at Norge trenger færre partier. Det ville helt klart være mer oversiktlig og rettferdig dersom vi hadde to eller tre partier å velge mellom (kanskje heller tre enn to, for å ha muligheten til å nyansere). Men er dette er realistisk alternativ i praksis innen overskuelig fremtid? Ingen av partiene ønsker vel å legge seg selv ned. Men som du på en måte nevner: I dag har vi en retningsløs politikk som vingler frem og tilbake hvert fjerde år. Problemet med det er at ingen av partiene får vise sin politikk til det fulle. På den positive siden unngår vi et totalitært styre, men samtidig vil vi få en kompromissende styring av landet som gjør usikkerhetselementet unyttig stort.

[Iselin]

Polarisering er det uansett, i realiteten. Senterpartiet har også satt seg mot venstre. KrF har satt seg mot høyre. De er ikke "sentrum", selvom de sier. Nyansering er det lite av i realiteten. Partiene avgjør jo egentlig hvem de egentlig "hører til"...

Valgforskere tror at småpartiene hvertfall forsvinner etterhvert. Men siden dette er Norge det er snakk om, tror jeg vi er såpass individualistiske her at vi oppretter alltid nye parti, sånn som Kystpartiet.

Ulempen med flere partier:
Jo flere små partier det er destod verre er det å få inn mandater, så derfor er det en ulempe for høyresiden å ha flere partier til å danne den blå sida. Det er bedre å være få samlet, fordi man må over en viss prosentandel for å få inn en mandat på Stortinget. Det er jo logisk,i og med at mandaten også må telle når det er demokratisk valg. Så jeg er med andre ord uenig med deg i at det er urettferdig og synes det er mer rettferdig at vi beholder dagens valgordning hvertfall når det gjelder regjeringsdannelse. Noe annet , som direkte valg, synes jeg kan diskuteres på sakbehandling mere. Som eks "hva skal bygges hvor", fordi det gjelder områder lokale krefter kjenner mer til enn eks sentrale krefter.

Jeg synes partiene egentlig viser veldig mye av sin politikk, og at det er veldig klart.
De er tydelige nok, debattene er det nok av, man hører samme argumentene om igjen og om igjen og det er tydelig hvor f.eks Frp står hen, og Sv. Det er folket det går på, om man gidder å sette seg litt inn i partiprogrammene.

[Iselin]

" Det tar for seg urettferdigheten i dagens valgordning, eller rettere sagt hvordan en regjering kan vinne uten flertallets stemmer "

- Det er mandatene fra de ulike fylkene som avgjør hvem som får flertall eller ikke i parlamentet vårt, ikke antallet som stemmer på de!

Og grunnen til at dette er ordnet slik, er fordi at hvis bare antallet skulle telle, så hadde det blitt f.eks. 80 prosent mandater fra Oslo og store byer og 20 prosent mandater fra resten av landet (distriktene)!

Dette kan du vel ikke være uenige i at er urettferdig?

[Iselin]

Historikk: Byene har tradisjonelt sett alltid hatt borgerlig flertall. Mens distriktene har hatt arbeiderpartiets flertall.

[Iselin]

Sutring fra Clemet forresten... dårlig taper ? :)

[Iselin]

det er jo en kjentsak, at man finner årsaker til hvorfor et valg gikk galt når det ikke går i ens favør ;)
Men det er en avsporing av innleggets spørsmål såklart.

Spørsmålet lød om det er demokratisk rettferdig at man velger inn mandater fra alle landets fylker istedenfor ren tallberegning stemmemessig? Jeg vil svare at det ville vært urettferdig med sistnevnte, og det er begrunnet. Hadde det blitt høyresiden som vant valget iår med flest mandater, måtte jeg med andre ord akseptere og godta dette som mest rettferdig.

Flere syn på valgordning? Hva sier du til forklaringen, Iren? lyder det fremdeles udemokratisk? jeg er spent :)

[Iren]

Takk, fikk litt sidesyn på saken nå. Selvfølgelig er det rettferdig at ikke bare Osloregionen skal ha mandater. Det jeg stusser på, er om det kan være rettferdig at "det blå partiet" kan regjere selv om over halvparten av befolkningen stemmer på "det røde partiet" (henter noen begrep fra Løvebakken her for å forenkle litt;)). Det er jo ikke velgerne som avgjør partisammensetninger og den slags, vi stemmer jo stort sett ut ifra hvilket parti vi er mest enige med i de få utvalgte sakene vi anser som aller viktigst. Og jeg er enig i at det kan være en ide å la folk få stemme på konkrete saker litt oftere. Samtidig bør man fokusere mer på de store linjene i politikken, ikke bare bagatellmessige saker i det store bildet. Når det er sagt: Prinsipper og symbolikk er ok, men politikk må mer enn noe annet være praktisk rettet. Dette var vel egentlig en avsporing... Og her er en til: Som jeg hintet til i første innlegg er det likegyldig for meg om kritikken som danner bakgrunn for denne tråden kommer fra Clemet, Sponheim, Jensen, Kongen eller Supermann.

[Iselin]

Dårlig taper var myntet på Clemet såklart. Aner ikke hva du har stemt og det er irrelevant. Du spurte generelt utfra Clemets innlegg. Den fortjente setningen myntet på Clemet, kommer av den mistanken at Clemet såklart sutrer med et slikt håpløst innlegg! Svar på hvorfor det er utelukkende sutring å si at det er urettferdig og udemokratisk har jeg kommet med alternativer til.

Jeg synes jeg gjentar meg selv her nå, og det er utelukkende min egen dårlige formulering som er årsak , men:
Såklart de blå velgerne stusser over om dette er rettferdig, helst fordi de i Siv Jensens argumentasjon vil se endringer i systemet slik at antall stemmer generelt avgjør regjering istedenfor sammensetning basert på rettferdig mandatfordeling. Så ja, det hadde vært rettferdig om det du stusser på gjaldt de blå partiene, etter min mening ja.:) Som beskrevet og forklart ovenfor; flere partier - mere søl, verre grunnlag for å danne regjering i og med at man må over en viss mandatprosent i hvert fylke innenfor hvert parti, og de blå var denne valgrunden langt flere partier om å danne regjering enn de rød var. De blå bestod denne gang av en sammensetning som ikke var mulig; Frp og Høyre, KrF som ble uten betydelig mandat, Venstre som uten samarbeidsvilje med Frp, og Høyrevelgerne som tvilende til Frp stjal derfor mandater fra Frp i siste rundsving. Det er noe som heter "velgerflukt" og Sv-velgerne løp også til Ap og småpartiene. Sp er faktisk nå mye større parti enn Sv, i og med at de holdt stand.

[Iselin]

Men det er derfor at valgforskere nå også tviler på om Sv holder stand i regjeringen, i og med at de "klynger" seg til Ap som tredje hjul på vogna. Mange mener de kan kollapse dersom de ikke får igjennom visse enkeltsaker, og det kan stemme, de kan innsmuldres som en del av Ap. Sp har en tradisjonell, trofast velgerkrets og kan sjelden utsettes for kollaps uansett. Frp er også i faresonen, enten de vet det selv eller ikke, fordi deres store antall stemmer er vinglete, velgerne deres flykter mellom vest og øst annen hver måling, fordi det ser man på den ujevne fylkesmandat-andelen, hvor visse Frp-kommuner nå er blitt Ap-kommuner, og visse andre kommuner som aldri tidligere har vært Frp-kommuner plutselig er blitt det over natta. Høyrevelgerne derimot er mer stabile igjen. Men de er avhengig av KrF og Venstre, ellers må de "rely on" Frp. Eller om ikke annet,bli like store som Ap selv :)