Fangeleirens og konsentrasjonsleirenes tidsalder

[Valerius]

Minnes min barndom hvor det var frihet til å utforske verden. Ens store verden, slik en så den. Der var få stengsler, ingen gjerder og porter som gjode verden så liten at en ikke så kanpt til naboen. Vi utforsket verden vår langt utover hjemmets grenser, det var kilometer på kilometer som var mulig å utforske og gjøre seg kjent med.

Men i dag, hva har de små barn muligheter til?

De blir revet fra sine hjem fra de kan gå og knapt nok det. Brakt til sine leire, med ofte høye gjerder og stengte porter. Her skal de med våkent øye holde øye med, av vaktsomme blikk fra overordnede. De kan skue, om mulig til en verden der utenfor, men det er også det eneste. De som er godt voksne idag, ja, gamle minnes enda konsentrasjonsleirene, fangeleirene og vi kan lese idag om slike leire fra tid til annen. Hvor ofte voksne mennesker blir holdt innestengt og voktet på.

Vi liker det ikke, vi reagerer og synes det er umenneskelig. Men hvorfor akspeterer vi da disse leirene til våre avkom. Vi kan om vi er hjemme, observere tomme, døde hus, stille gater og veier, i timesvis er de så og si døde. Ikke tegn til liv mange ganger, kanskje med unntak av et og annet eldre menneske eller noen få hjemmeværende. Fri for barn, lek og aktiviter.

Fordi barne er i sine fangeleire, stengt ute fra sitt hjemlige miljø. En og annen gang er de utenfor leirene sine, vandrende langs vei eller fortau, slik som russefangene under annen verdenskrig. Bevoktet og observert, ofte en foran og en bak og noen innimellom. Vandrende på rekke og rad, under årvåkent oppsyn. Jeg har sogar sett de barn som er festet til tykke tau, vandrende på rekke og rad som hund i bånd.

Jeg minnes fortsatt den frihet som jeg vokste opp under. Vi kunne løpe i skog og mark, vi kunne dra ned til fjæresteinene, vi kunne klatre i berghyller, vandre over åser og nede ved elva, ja, sogar hendte det vi sto på stene ved fossen. Om akkurat det var noe vi ikke fikk lov til, så skjedde det.

Vi lærte og vi erfarte, uavhengig av de voksne, uten at vi ble voktet på i den grad barn i barnehagen blir. På den måten fikk vi erfaringer, kunnskaper om hvordan det var å overleve, mestre det ene og andre. Det var våre egne erfaringer og kunnskaper som lå til grunn.

Jeg ser her jeg bor, på landet, med store jorder, masse skog og utrolig mye natur, skogsveier, så har en plassert de små barna innenfor et gjerde. Et lite område, innestengt fra den natur de kunne ha på egenhånd utforsket og gjort seg kjent med. De får ikke lov, de er nektet en slik frihet. Til tross for at på et slikt sted som dette burde være helt unødvendig å stenge barn inne på den måten.

I dag er også fritidsaktivitetene ofre konsentrert rundt bestemte arenar, innen husets fire vegger, treningshaller, fotballbaner og idrettsarenaer. Innenfor et bestemt område, etter fastsatte løyper med videre. Barn og unge beveger seg fra den ene arenaen, det ene tilbudet til det andre. Det er satt bestemte rammer, bestemt formål og intensjoner for aktiviteten.

Fra barna er små blir de puttet inn i båser etter bestemte regler, forskrifter og uskrevne lover. De læres opp til å forholde seg til et bestemt mønster, innenfor visse rammer og bevegelsesfriheten blir begrenset.

Totalt mangel på selvstendighet og opplevelse av frihet.
Jeg er glad jeg slapp å vokse opp i en slik tid, bli fanget av et slikt system og innenfor slike begrensende rammer og forutsetninger.

[WHildonen]

Det stemmer nok at det finnes et enormt potensiale for kontroll i vår tid og kanskje enda mere hva angår informasjonsteknologien enn hva gjelder institusjonene. Jeg har også sett fra flere hold at enkelte mener at nordmenn stort sett virker litt for lite på vakt og godtar ting noe for lett uten å stille spørsmål ved det hele.

Jeg tror også at det er viktig å få øynene opp for kontrollaspektet ved et samfunn. Belyse den motsetningen som er gitt mellom individ og samfunn og diskutere dette ikke bare i akademiske og politiske kretser men også blant folk flest - men hvem bryr seg? Det er jo problemet.

Jeg tror nok ikke folk frykter "nessekongen" men at man stort sett er passiv. Når det gjelder dette med å bytte banker, ser jeg to sider ved det også. Den ene er naturligvis at man kan slik kan vise at man ikke godtar dette eller hint og slik skjerpe konkurransen til kundens fordel - men på den annen side har jeg kommet til å se at annet "kontrollaspekt" ved dette med å bytte banker, telefon- og strømleverandør og fanden må vite hva; slik blir vi alle oppdratt til å bli små spillere på det økonomiske markedet og kan lettere identifisere oss med de store gutta på børsen. Ja, vi skulle helst også fondspare og det er blitt gjort lekende enkelt å kjøpe en aksje eller to. Slik ble vi med i pengegaloppen, hele hurven, ikke sant? Også en form for kontroll, kondisjonering eller pasifisering. Identifiserer du deg med de store spillerne, vil du ikke forholde deg så kritisk til disse og kanskje enda til forsvare deres gjøren og laden.

Men i og med at vi blir oppmerksomme på mulighetene for kontroll myndighetene har, må vi igjen still oss spørsmålet hva slags samfunn vi vil ha. Hvilke muligheter til innflytelse har vi?

Vi kan stemme med jevne mellomrom og mellom valgene er det bare å le kjekt og være fornøyd med de folkevalgte, men er dette godt nok? Er det representative demokratiet det siste og endelige utviklingstrinnet eller kan og bør demokratiet utvikles videre? I så tilfelle hvordan?

Vi kan lengte tilbake til hvordan det var, men det er ikke noen løsning for det som var, eksisterer ikke lengre og kan aldri gjenoppbygges. Vi går ubønnhørlig mot framtiden. Om vi ikke kan gå tilbake til det som var, hva vil vi gjøre med framtiden? Hvordan skal vi organisere våre samfunn og våre liv?

Skal mor være med barna hele tiden? Hva da med mor som person og individ? Skal det alltid forutsettes at alle kvinner vil ha barn og ofre seg selv for disse? Skal kvinner tvinges og lokkes til å få barn og da være med disse? Må vi akseptere en virkelighet hvor stadig flere kvinner velger en annen rolle for seg selv? Naturligvis må vi det, men hvordan skal vi organisere en slik virkelighet?

Jeg tror ikke samfunnet lengre bevisst ønsker å skape lydige samfunnslemmer via barnehage og skoler. Dette stemte fremdeles fram til 70-tallet i stadig minskende grad, men disse tankene ble erstattet med sin motsetning. Skoler og barnehager skulle nå oppfostre til frihet men kanskje med det til følge at man glemte at barn behøver en viss form for autoritet for å vokse opp. Ikke fordi de skal tvinges til hverken det ene eller det andre, men fordi de skal føle seg trygge. Siden kommer ønsket om uavhengighet og opprøret mot autoriteter.

[Valerius]

En liten tilføyelse, vel, er nok fasinert av det jeg har lest nå om tatere, romanifolket og ser at jeg har vedlig mye av deres natur i meg. Så slektskapet er nok der, frihetsfølelsen, uavhengigheten, de å ikke ha sjefer over seg, til og med varme hender som er typisk for en tater, og mye annet ser jeg at jeg føler felleskap med. Aldri har jeg likt å eie så mye, ikke brydd meg om å innordne meg systemet i særlig grad. Får helt panikk hvis jeg visste at her skulle jeg bo fra jeg var født til jeg gikk bort, som gammel mann...

Drømmer om å kunne vandre, ha huset med meg på lasset, et lite tak over hodet og bare vært på reise, et nytt sted hver dag, nye omgivelser, mennekser og så vidre. Nå var det jo typisk for denne folkegruppen at de reiste med hele familien, kone og mann og barn, kanskje også andre familiemedlemmer.

Så det er nok ikke unaturlig at jeg reagerer på bofasthet, at folk orker og klarer å leve år etter år, i en mannsalder på det ene og samme stedet. Jeg synes det måtte være som en straff, et fengsel å måtte vokse og leve livet ut på den måten.

Grusomt!

[WHildonen]

Ja, jeg er ikke særlig bufast, jeg heller:) Men vi får tenke på at majoriteten antagelig ville se det som en straff å måtte leve så utrygt! :)

[Iren]

Synes dere det ville være en god ide å gi alle småbarnsforeldre redusert arbeidstid slik at de har tid til å være sammen med ungene sine? F.eks. at alle med barn under skolealder (6 år) har sekstimersdager, eventuelt firedagersuke?

[Valerius]

Ja, igrunnen ikke så dumt, jeg leser jo at f.eks. i jobbintervju så diskuters det om en kvinne skal fortelle eller få spørsmål om hun har tenkt å bli mor. Det kommer snikende spørmål om, har du samboer, og så videre. Hvis arbeidsgiver får mistanke om at hun kan tenke seg å bli med barn så er det tvilsomt om hun får jobben.

Jeg synes det er urettferdig at det er bare kvinnen som skal bli utsatt for dette mens faren går fri og kan gjøre hva han vil, mens hun må bære belastningen i forhold til jobbsituasjonen, arbeidsgiver med videre.

Her skulle det ha gjort slik at både far og mor måtte stå likt, far måtte også trekkes ut av arbeidslivet når barnet ventes, like lenge som moren, slik at spørmålet og tivlen kommer like mye til far som til mor. At det praktisk ikke var noen forskjell mellom kjønnene hva gjaldt permisjon, måtte mor ta permisjon fra jobb fordi hun var gravid så måtte far også gjøre det for å stelle mor, eventuelt ta seg av de andre barna.

På den måten hadde en unngått denne diskrimineringen hva gjaldt situasjonen for mor i forhold til faren.

Nå er det jo mange som egentlig ønsker å være mye lengre med barna, den første tiden, de første årene, men de har ikke noe valg på grunn av økonomien.

Hvem vil ha barn og hvem drar nytte av det?
Jo det er samfunnet, for at samfunnsmakineriet skal fungere i generasjoner etter generasjoner så må det tilføres ny arbeidskraft, og det eneste stedet en får det til er ved å produsere barn. Uten barna kan en ikke få tilført ny arbeidskraft og få samfunnet til å fungere i framtiden. (Hvis en da vil at det skal fungere slik som i forrige generasjon, og enda bedre i neste).

Så jeg synes at samfunnet skal også ta regningen, betale for å få det til, og dermed likestille foreldrene under graviditet og de første leveårene. For eksempel med redusert arbedstid de første leveår.

Foreldrene skulle egentlig før de får barn inngå en kontrakt med samfunnet/staten hvor en satte opp punkter for hva vi kan tilby samfunnet, gjennom barnet, hva samfunnet kan få igjen senere, når barnet blir voksent og samfunnet kan nyttigjøre seg av den ressursen barnet måtte bli i framtiden.

Så kunne en forhandle med staten, dere får et produkt av oss, og hva har dere å tilby oss til gjengjeld til produktet leveres? Hva er dere villig til å betale for den varen vi produserer og også bearbeider i x-antall år?

Siden vi nå lever i en tid hvor penger betyr så mye og det er snakk om forretninger og fri handel med videre, så hvorfor ikke overføre det til den kanskje viktigste delen av samfunnet hva gjelder ressurser, menneskelig arbeidskraft.

Som jo skapes ved å få barn, og på ingen annen måte, hittil. Hvorfor skal staten få dette produktet gratis og uten betingelser fra leverandøren?

[Iren]

Første del av siste innlegg er jeg enig i. Andre del - noen betenkeligheter. Hva menes med en kontrakt? Skal man forskjellsbehandle foreldre ut ifra hvor flinke de er til å argumentere for seg? Skal man lage en haug med klausuler (hva hvis man får et funksjonshemmet barn og så videre)? Hvorfor ikke heller utarbeide en fast praksis som gjelder for alle - "Får du barn, så har du følgende rettigheter: Blablabla ... "

Samtidig åpne for en viss valgfrihet for dem med vanskelige yrker, at man kan velge mellom redusert arbeidsdag, redusert arbeiduke eller redusert arbeidsmåned, om dere skjønner. Tenker på bl.a. plattformarbeidere som er ute lenge av gangen for deretter å ha lenge fri. Dessuten bør man ikke tvinge folk til å jobbe mindre, men det bør være et tilbud som man velger å benytte seg av. Uten at det går utover pensjon.

(En annen ting: Det er jo ikke tilfelle at staten ikke betaler for arbeidskraften. Vi har barnetrygd, kontantstøtte og en del annet.)

Jeg tror vi må vurdere alvorlig hva slags oppvekst vi gir barna våre i disse post-frigjøringstider. Kvinners rettigheter blablabla, det hjelper ikke hvis ungene får dårlige vilkår og både menn og kvinner sliter med dårlig samvittighet fordi de bare ser ungen sin tre timer i døgnet.

[Valerius]

Nå var nok siste del mer å tenke i retning hva en er så opptatt av i dagens moderne samfunn, det frie marked, og at markedskreftene skal råde terrenget. En selger jo fotballspillere så det står etter, de får en prislapp på seg og stilles ut for salg til det ene fotballlaget til det andre.

Noen reiser ut i uland å plukker ut unger som kan bli framtidige fotballspillere og tilbyr disse for salg fra de er ganske små. Når det fungerer slik, en slik form for s l a v e h a n d e l så er det vel ikke værre enn at foreldrene selv tilbyr sine varer. De kan jo tilby dem til det landet som betaler mest for produktet sitt?

Er ikke Norge villig til å betale for avkommet, så er kanskje et annet land villig til å gi en pris som er bedre, så får de ulike land sloss om varen.

Det er jo vel i den retningen det går, eksempelvis innen idretten, hvor det flyter masse penger og det selges og kjøpes idrettsstjerner. Alt skal jo beregnes i valuta, så hvorfor ta det stykkevis og delt, når det kan ta det ut fullt og helt?

Det er jo tydeligvis slik en verden en vil ha, hvorfor ta hensyn til at foreldre har dårlig samvittighet, når det kun er markedskreftene som skal råde?

[Iren]

(Dette er et svar på siste innlegg, men svar på dette-knappen var borte)

Hoho, ja la oss bidra til økt menneskehandel!

[WHildonen]

Absolutt en god idé. Et mere fleksibelt arbeidsliv i det hele tatt og kanskje en omdefinering av begrept arbeid. Er ikke det å ta seg av barn arbeid? Til og med samfunnsnyttig sådant.

[Iren]

Jau, jeg kan komme på veldig mange jobber som er langt mindre samfunnsnyttige enn barneoppdragelse. Synes forøvrig at barnehageansatte burde ha bedre betalt. Problemet med å lønne småbarnsforeldre som vanlige lønnstakere er jo at statens økonomiske kabal skal gå opp slik at vi kan fortsette å finansiere sykehus, skoler osv, noe jeg vil si er kjempeviktig.

[Valerius]

Det er jo det som faktisk irriterer med, og det er hvordan en oppfatter arbeid. Det virker på meg som om arbeid er idag det samme som "lønnet arbeid", har du ikke arbeid som du får lønn for så betraktes det ikke som arbeid.

Når en ser at den samme jobbutførelsen får en helt annen oppfatning med engang den utføres mot lønn, enn om den utføres ulønnet. Ta f.eks. det å stelle, passe barn. Den som er dagmamma, eller jobber i barnehage og tar seg av barna, den gjør faktisk og i realiteten ikke annet enn en mor gjør, kanskje sogar mindre, men personen blir mer sett opptil enn den ulønnede moren.

Det husker jeg så godt fra min datter var liten og noen spurte hennes mor hva hun jobbet med, og hun svarte at hun var hjemmeværende mor, da ble de andre kvinnene tause og samtalen stoppet opp med det. Bare fordi hun ikke var ute i lønnet arbeid. Det er en holdning en opplever stadig vekk blandt yrkesaktive.

Jeg mener i utgangspunktet at en ikke skal ta en jobb for å tjene penger, det blir feil holdning, det er arbeidsoppgavene en skal ta utgangspunkt i, ikke lønna. Vil en utføre jobben, gjøre en god jobb så må det gå foran alt annet. Hvis ikke, og en har for stort fokus på lønn, så synes jeg vedkommende ikke skal få jobben.

Egentlig skulle vedkommende visst at den var så intresert i jobben at vedkommene kunne jobbe ulønnet en tid, for å bevise at det var jobben den ville ha fremfor alt. Vedkommende følte sine kvalifikasjoner så bra og var til en slik nytte for utførelsen av jobben, at alt annet kom i annen rekke.

En bør komme bort fra at jobb er ensbetydend med lønn, jobb er jobb, uavhengig av om den er lønnet eller ikke.

[Iren]

Jeg ser den. (Og her i LLLIT lever vi veldig opp til det ettersom vi ikke tar ut ei krone fra denne virksomheten til personlig formål). Er også enig i at den hjemmeværende HUSMOR har fått et ufortjent dårlig rykte. Det er fantastisk hvis man finner en jobb som man har glede av å gjøre, men glede i seg selv betaler som kjent ikke regningene. Et sted må man bo, og noe må man spise.