Fangeleirens og konsentrasjonsleirenes tidsalder

[Valerius]

Minnes min barndom hvor det var frihet til å utforske verden. Ens store verden, slik en så den. Der var få stengsler, ingen gjerder og porter som gjode verden så liten at en ikke så kanpt til naboen. Vi utforsket verden vår langt utover hjemmets grenser, det var kilometer på kilometer som var mulig å utforske og gjøre seg kjent med.

Men i dag, hva har de små barn muligheter til?

De blir revet fra sine hjem fra de kan gå og knapt nok det. Brakt til sine leire, med ofte høye gjerder og stengte porter. Her skal de med våkent øye holde øye med, av vaktsomme blikk fra overordnede. De kan skue, om mulig til en verden der utenfor, men det er også det eneste. De som er godt voksne idag, ja, gamle minnes enda konsentrasjonsleirene, fangeleirene og vi kan lese idag om slike leire fra tid til annen. Hvor ofte voksne mennesker blir holdt innestengt og voktet på.

Vi liker det ikke, vi reagerer og synes det er umenneskelig. Men hvorfor akspeterer vi da disse leirene til våre avkom. Vi kan om vi er hjemme, observere tomme, døde hus, stille gater og veier, i timesvis er de så og si døde. Ikke tegn til liv mange ganger, kanskje med unntak av et og annet eldre menneske eller noen få hjemmeværende. Fri for barn, lek og aktiviter.

Fordi barne er i sine fangeleire, stengt ute fra sitt hjemlige miljø. En og annen gang er de utenfor leirene sine, vandrende langs vei eller fortau, slik som russefangene under annen verdenskrig. Bevoktet og observert, ofte en foran og en bak og noen innimellom. Vandrende på rekke og rad, under årvåkent oppsyn. Jeg har sogar sett de barn som er festet til tykke tau, vandrende på rekke og rad som hund i bånd.

Jeg minnes fortsatt den frihet som jeg vokste opp under. Vi kunne løpe i skog og mark, vi kunne dra ned til fjæresteinene, vi kunne klatre i berghyller, vandre over åser og nede ved elva, ja, sogar hendte det vi sto på stene ved fossen. Om akkurat det var noe vi ikke fikk lov til, så skjedde det.

Vi lærte og vi erfarte, uavhengig av de voksne, uten at vi ble voktet på i den grad barn i barnehagen blir. På den måten fikk vi erfaringer, kunnskaper om hvordan det var å overleve, mestre det ene og andre. Det var våre egne erfaringer og kunnskaper som lå til grunn.

Jeg ser her jeg bor, på landet, med store jorder, masse skog og utrolig mye natur, skogsveier, så har en plassert de små barna innenfor et gjerde. Et lite område, innestengt fra den natur de kunne ha på egenhånd utforsket og gjort seg kjent med. De får ikke lov, de er nektet en slik frihet. Til tross for at på et slikt sted som dette burde være helt unødvendig å stenge barn inne på den måten.

I dag er også fritidsaktivitetene ofre konsentrert rundt bestemte arenar, innen husets fire vegger, treningshaller, fotballbaner og idrettsarenaer. Innenfor et bestemt område, etter fastsatte løyper med videre. Barn og unge beveger seg fra den ene arenaen, det ene tilbudet til det andre. Det er satt bestemte rammer, bestemt formål og intensjoner for aktiviteten.

Fra barna er små blir de puttet inn i båser etter bestemte regler, forskrifter og uskrevne lover. De læres opp til å forholde seg til et bestemt mønster, innenfor visse rammer og bevegelsesfriheten blir begrenset.

Totalt mangel på selvstendighet og opplevelse av frihet.
Jeg er glad jeg slapp å vokse opp i en slik tid, bli fanget av et slikt system og innenfor slike begrensende rammer og forutsetninger.

[WHildonen]

Ja, som Iren påpeker, så må man bo og man må spise og slikt koster penger. Idealistisk sett burde det ikke være slik, men det er kanskje her faren med å være altfor mye av en idealist ligger; at man overser realitetene. Farligst blir det hvis man får makt til å endre forholdene etter idealene og man ikke tar realitetene i betraktning.

Jeg kom til å tenke på den sovjetiske revolusjonen som i utgangspunktet stod for en del bra ting, slik som at samfunnet skulle styres av såkalte sovjeter som altså er råd. Ellers skulle altså arbeidet frigjøres fra kapitalen og eiendomsretten skulle opphøre. Men i virkeligheten ble det ikke slik da man ikke tok masser av menneskelige svakheter i betraktning. Sovjetene ble en dårlig vits og alt ble styrt av det øverste Sovjet. Når man tok det private initiativet bort fra jordbruket for eksempel, følte ingen noe ansvar for jorda som skulle dyrket og alle fikk jo sin lønn allikevel, så hvorfor bry seg?

Et nyere eksempel kunne være Zimbabwe hvor man tok gårdene fra de hvite "koloniherrene" med det til følge at landet kollapset.

Medborgerlønn er noe som diskuteres vidt og bredt og jeg er så absolutt for det, da det kunne være et skritt på veien bort fra industrisamfunnets syn på arbeide som lønnsarbeide i produksjonen. Men man måtte finne en balanse. En slik lønn kunne jo ikke være tilstrekkelig til å leve et bekymringsfritt liv i seg selv, men kun ment som en slags startpenge eller lignende.

De som forfekter ren kapitalime tviler som oftest på menneskene og mener ofte at alle behøver en pisk over seg, ellers ender vi opp som noen udugelige slappfisker og snyltende parasitter på samfunnets dvaske kropp. På den andre siden av det politiske spekteret mener man at mennesket er iboende godt og hemmes kun av kapitalismens åk og profittbegjæret som styrer de få og mektige.

Stort sett gjelder ordtaket om at tyv tror hvermann stjeler. Altså tror vi om andre slik som vi oppfatter oss selv. De som drives av begjær etter å akkumulere rikdommer, tror at alle andre drives av det samme og gjør de ikke det, må det feile dem noe. Og vice versa.

Sannheten er som vanlig mere komplisert. Jeg tror nok folk flest egentlig bare vil være i fred og skjøte seg og sitt. De vil aller helst ikke bære frihetens byrde og godtar å bli styrt og ledet fram langs livets landevei, til en viss grad. Noen få styres altså av profittbegjær og andre av andre begjær. Atter andre drives av en ubendig trang til å skape noe.

Et samfunn burde organiseres slik at det skulle finnes rom for alle varianter, men hvordan gjør man det?

Først burde man vel bli klar over og akseptere at disse variantene finnes og akseptere dette, ikke sant?

Det kan altså ikke finnes En Eneste Riktig Løsning.

[Valerius]

får svare hr Iren siden svarknappen din er blitt borte igjen...
Er jo enig i at en vel skal ha lønn, men lønna skal i utgangspuktet ikke styre hveken holdningen til arbeidet eller arbeid som språklig uttrykk. Samtidig som jeg mener at holdningen til det å jobbe må være av en slik karater at en virkelig mener å jobbe, gi noe, yte noe.

Blir jobben nesten bare et spørmål om penger uten hensyn til at en yter noe, og at den en utfører jobben for ikke har noe igjen, så gjør en en dårlig jobb. Tror nok at mange har en slik holding til sin arbeidsplass, bare de får lønna si så driter de i resten. De engasjerer seg ikke mer enn absolutt nødvendig, føler ikke ansvar, ikke forpliktelser med mer.

Husker jeg så en del av det i arbeidslivet, de løp hjem til sitt og sine så fort som mulig. Det var viktigst for dem. En jobb skal være et kall, en bestettelse...

Det er jo noen som velger å jobbe med ting, spesielt av skapende karater, som velger å slite, for skitt og ingenting, de velger sin kreative side, det er ikke penger som driver dem, men deres overbevisning, kanskje berømmelsen eller suksessen kommer lenge etter deres død, da blir deres bilder, bøker, musikk eller hva det er ettertraktet.

Noe av den holdningen skulle det vært hos alle som jobber, eller at en stilte den type krav til deres jobbevne.

[WHildonen]

Svarknappene klarer visst bare en viss mengde tekst! Overskrider man denne, blir de borte i protest! :)

Men dette som et svar på Valerius seneste; jeg er forsåvidt enig i at man bør være motivert til å gjøre det man gjør, men som i tilfellet med avisene virker det litt som om du ligger hele skylda på de stakkars arbeiderne:) Det er vel ikke noe rart at de vil komme seg hjem så fort som mulig, synes jeg. Jeg har cirka 13 år bak meg i "vanlig" arbeidsliv, altså på gølvet i alt fra lagere til fiskebruk og mere til. Det var ingen av de jobbene jeg kunne brenne for slik at jeg kunne glemme alt og det ble vanskelig å slite meg bort fra sløyebenk og slogtønner og reoler med chips og malingsspann og fanden må vite hva alt jeg slepte på! Nei, du - når klokka slo klang, hjem jeg sprang og eneste grunnen til at jeg jobba, var lønna. Hva annet skulle det være? Tungt slit og ensformige rutiner i skitne og støyende omgivelser?

Så som i tilfellet med journalistene, vil jeg forsvare sliterne og heller rette søkelyset mot forholdene man arbeider under.

Men bare det er jo ikke nok. Det finnes jo jobb som man vanskelig kan oppbringe noen entusiasme over, men som allikevel må utføres. Man kan jo ikke forlange at noe normalt menneske skal føle seg velsignet over å få lov til å tømme søppel og skure gulv.

Men la oss si at selve synet på hva som er arbeide, burde være mere omfattende. Slik det er nå, er det det tradisjonelle lønnsarbeidet som gjelder, mens det å sitte under et tre og tenke vettige tanker kun gjelder som bortkastet tid. Å oppdra barn er jo et slit og et ansvar som jeg ikke misunner noen, en nervepåkjenning uten like, dessuten, så man kan jo lure på hvordan folk kan gi seg i kast med slikt frivillig! Allikevel regnes det ikke som arbeid. Det arbeidet dere utfører her og med Lillit, regnes vel mere som en hobby for entusiaster. Og så videre.

Man kan altså ikke kreve at alle skal være hengivne alle slags jobber, men selve begrepet arbeide bør utvides, ikke slik at man skal kreve at alle og enhver skal gifte seg med jobben og elske denne med hud og hår og se jobben som livets ytterste og ypperste mening, men slik at det folk utfører av ren entusiasme og pliktfølelse og nestekjærlighet, også regnes som arbeide.

Akkurat slik som at jeg skriver ned dette, også er en form for arbeide. Tankearbeide.

Og nytten av det? Vel, kanskje en av dere som gidder å lese dette, blir landets framtidige statsminister og kanskje vedkommende fikk andre tanker av mine tanker:) Man vet jo aldri. Dere vet, en sommerfugl vifter med vingene her og det ender med en katastrofe i Kina en gang i framtiden. Eller noe...

[Lars Hendrik Hausken]

Segmentering ("meg og mitt") er et problem både i yrkeslivet og i samfunnet mer generelt.
Vi ser en nermest infantil motvilje i mot det å akseptere fakta; fakta er at ting henger sammen.

Har jeg sagt at jeg liker denne tråden? Valerius skal ha all ære for det.

Enkelte jobber er ellers i sin natur så kjipe at utover pengemotivasjonen ville ingen ha hatt dem.
Andre jobber igjen har elementer av kall i seg.

[WHildonen]

Jo, tråden er ytterst interessant. Imidlertid virker det ikke som om noen bet på mitt agn om å diskutere mere omfattende forandringer av samfunnet for å kunne organisere både våre og våre barns liv bedre, så jeg får komme med mine egne, løse funderinger over dette:)

Det burde jo være klart at det samfunnet hvor kjernefamiliene var lykkelig isolerte i sine forstadsavlukker er borte for alltid, tatt av tidsvindene, såvel som samfunnet hvor barna tilhørte den større familien og samfunnet rundt. Vi kan heller ikke kreve av kvinner at de skal gi opp realiseringen av seg selv som individer med alt hva dette innebærer, for å bli barneprodusenter og oppfostrere på heltid. Ideelt sett burde barnefedrene ta sin del av dette ansvaret og naturligvis burde samfunns- og arbeidslivet legges til rette for dette, hvilket til dels blir forsøkt, men kanskje ikke radikalt nok.

La oss anta at barnehager ikke er det ultimate svaret på disse problemstillingene, delvis av årsaker som Valerius hentyder, men også av andre. Et symptom som jeg finner peker på at noe ikke er ideelt i barnehagene, er at barn begynner å skrike og brøle, høyere og høyere, ja, til den grad at både de og personalet faktisk risikerer å bli hørselskadet! Jeg tror ikke at barn er ulykkelige i disse institusjonene og er også overbevist om at det er bra for dem å omgåes, men barn behøver faktisk ikke å skrike og brøle og bråke for å være tilfredse, til tross for at det virker som om endel mødre i dag tror det.

Men hvilke alternativ finnes? Hvordan kan vi organisere våre liv og samfunn for å løse dette?

Jeg ville se på byplanleggingen, for det første. Barn kan ikke lenger gå ut og leke fritt på gatene på grunn av trafikken. Der det ennå bor folk mere sentralt i byene, er gatene lange og trafikkerte mens husene står i tett rekker på hver side og fasadene vender ut mot gata og trafikken i denne. Hva om fasadene i stedet vendte innover, mot store gårdsplasser som var som parker og det ikke fantes en eneste bil? Hva om boligblokkene dannet små landsbyer som omkranser små torg? I første etasje kunne der være små butikker og kaféer og fellesrom, noen med fasadene ut mot gatene og noen innover og noen begge veier.

Slike "torg" finnes allerede. I Helsingfors finnes det et par stykker som stammer fra 1920-årene (tror jeg) og i andre byer rundt om kring i Europa finnes også slike av nyere årgang. Hva med Norge? Og burde ikke dette være normalt i byplanleggingen?

Måten vi bor på, kan bidra til økt kontakt, selv om mennesker i dag ikke er så bufaste som tidligere.

Men et annet område vi burde se på, er hvordan arbeidslivet organiseres. Det er jo absurd at "alle" må på jobb så fort dagen gryr. Kyrne står ikke lengre på båsen og rauter og skal melkes. Vi står altså temmelig fritt til å endre på dette. Enkelt butikker kunne holde åpne lengre og åpne senere. Noen kunne gå på kontoret og til verkstedet og fabrikkken når de føler seg opplagte og uthvilte og ikke vakle søvndrukne omkring til ukristelige tider, til fare for seg selv og omgivelsene.

Mødrene kunne være med sine barn fram til de skal på jobb og da kommer far hjem og er med dem. Og så videre. Og alle er ute på den trygge gården hvor der finnes masser av andre voksne og barn og kanskje noen "tanter" og "onkler" som er med de som ikke kan ha mor eller far eller begge med seg. Er været for dårlig, er man inne i fellesrommene. Og så videre.

Flere idéer?

[Iren]

Gode tanker, det høres idyllisk ut. Spørsmålet er om det er gjennomførbart, noe jeg faktisk er tilbøyelig til å tro at det er. Utfordringen blir, som nevnt over, at vi må tørre å tenke radikalt nok.

Edit:
Færrest mulige skulle være tvunget til pendling.
Det bør være realistisk å gi flere muligheten til hjemmekontor.
Arbeidstid for de fleste yrker: Når som helst mellom 8 og 20, fleksitid - med et totalt antall timer i uka som tilsvarer 6 timer per dag.

[Lars Hendrik Hausken]

En god kamerat av meg (som i motsetning til undertegnede vet hva han snakker om) sa en gang, godt i Bishops Finger og Chivas Regal, at Norge er et U-land når det kommer til byplanlegging.
Byene våre har bare poppet opp med den samme grunnleggende strategi som det soppen har; altså ingen.

Man skal ikke ha spillt mye Sim City før man innser verdien av plan og styring.
Verdien av byplanlegging ser få; men verdien av å regulere sjenketider ser mange.
Dette skulle nok vært omvendt.