Fangeleirens og konsentrasjonsleirenes tidsalder

[Valerius]

Minnes min barndom hvor det var frihet til å utforske verden. Ens store verden, slik en så den. Der var få stengsler, ingen gjerder og porter som gjode verden så liten at en ikke så kanpt til naboen. Vi utforsket verden vår langt utover hjemmets grenser, det var kilometer på kilometer som var mulig å utforske og gjøre seg kjent med.

Men i dag, hva har de små barn muligheter til?

De blir revet fra sine hjem fra de kan gå og knapt nok det. Brakt til sine leire, med ofte høye gjerder og stengte porter. Her skal de med våkent øye holde øye med, av vaktsomme blikk fra overordnede. De kan skue, om mulig til en verden der utenfor, men det er også det eneste. De som er godt voksne idag, ja, gamle minnes enda konsentrasjonsleirene, fangeleirene og vi kan lese idag om slike leire fra tid til annen. Hvor ofte voksne mennesker blir holdt innestengt og voktet på.

Vi liker det ikke, vi reagerer og synes det er umenneskelig. Men hvorfor akspeterer vi da disse leirene til våre avkom. Vi kan om vi er hjemme, observere tomme, døde hus, stille gater og veier, i timesvis er de så og si døde. Ikke tegn til liv mange ganger, kanskje med unntak av et og annet eldre menneske eller noen få hjemmeværende. Fri for barn, lek og aktiviter.

Fordi barne er i sine fangeleire, stengt ute fra sitt hjemlige miljø. En og annen gang er de utenfor leirene sine, vandrende langs vei eller fortau, slik som russefangene under annen verdenskrig. Bevoktet og observert, ofte en foran og en bak og noen innimellom. Vandrende på rekke og rad, under årvåkent oppsyn. Jeg har sogar sett de barn som er festet til tykke tau, vandrende på rekke og rad som hund i bånd.

Jeg minnes fortsatt den frihet som jeg vokste opp under. Vi kunne løpe i skog og mark, vi kunne dra ned til fjæresteinene, vi kunne klatre i berghyller, vandre over åser og nede ved elva, ja, sogar hendte det vi sto på stene ved fossen. Om akkurat det var noe vi ikke fikk lov til, så skjedde det.

Vi lærte og vi erfarte, uavhengig av de voksne, uten at vi ble voktet på i den grad barn i barnehagen blir. På den måten fikk vi erfaringer, kunnskaper om hvordan det var å overleve, mestre det ene og andre. Det var våre egne erfaringer og kunnskaper som lå til grunn.

Jeg ser her jeg bor, på landet, med store jorder, masse skog og utrolig mye natur, skogsveier, så har en plassert de små barna innenfor et gjerde. Et lite område, innestengt fra den natur de kunne ha på egenhånd utforsket og gjort seg kjent med. De får ikke lov, de er nektet en slik frihet. Til tross for at på et slikt sted som dette burde være helt unødvendig å stenge barn inne på den måten.

I dag er også fritidsaktivitetene ofre konsentrert rundt bestemte arenar, innen husets fire vegger, treningshaller, fotballbaner og idrettsarenaer. Innenfor et bestemt område, etter fastsatte løyper med videre. Barn og unge beveger seg fra den ene arenaen, det ene tilbudet til det andre. Det er satt bestemte rammer, bestemt formål og intensjoner for aktiviteten.

Fra barna er små blir de puttet inn i båser etter bestemte regler, forskrifter og uskrevne lover. De læres opp til å forholde seg til et bestemt mønster, innenfor visse rammer og bevegelsesfriheten blir begrenset.

Totalt mangel på selvstendighet og opplevelse av frihet.
Jeg er glad jeg slapp å vokse opp i en slik tid, bli fanget av et slikt system og innenfor slike begrensende rammer og forutsetninger.

[Lars Hendrik Hausken]

Jeg får nok (som vanlig) påta meg orket med å være djevelens advokat.
Ubehagelige spørsmål må stilles.

Dette tanteveldet eller barnehageregimet eller hva vi nå skal kalle det for er et gigantisk sosialt eksperiment.
Jeg føler uro inni meg når jeg ser hva som nå skjer innen barne-og-ungdomspsykiatri.
Er det noe i lufta eller vannet?
Eller noe annet?

Jeg er glad for at jeg fikk vokse opp "wild and free" uten en "pedagogisk tilrettelagt" hverdag.

[Iren]

Jeg vil først rette en takk til Valerius for å ha tatt opp et stort og spennende tema.

De aller, aller fleste småbarnsforeldre er avhengige av barnepass - ettersom de trenger to inntekter for å få hverdagen til å gå rundt. Det er dyrt å leve i Norge. Videre tenker vel flertallet at når ungen først må settes bort åtte timer i døgnet, er det fint at den får være sammen med andre barn. I andre kulturer og tider hadde man jo ikek denne problemstilllingen, enten fordi mor var hjemme eller fordi det nære samfunnet var organisert slik at barna kunne delta på en helt annen måte enn i dag (gårder, stammer osv.). Sånn som verden fortoner seg virker det som om barnehagene er en fornuftig løsning. Barna lærer sosial omgang, får reise på små og større turer og blir oppdratt av flere enn kun foreldrene (la oss innrømme det - ikke alle burde hatt barn). Dessuten: Det å få barn er ikke ensbetydende med at man må være sammen med dem døgnet rundt til de blir myndige. Sannsynligvis har ungen et like stort behov for å komme bort som foreldrene. Problemet slik jeg ser det, er at barnehagepersonalet tvinges til å bli den fremste oppdrager i mange barns liv - fordi arbeidsdagene er (relativt) lange og foreldrene stort sett ikke har mulighet til å verken ta ungen med seg på jobb eller la besteforeldre passe på dem. Vi står opp klokka sju, leverer i barnehagen klokka åtte og reiser på jobb, henter i barnehagen i halv fem-tiden, lager middag, ser barne-TV, spiser kveldsmat og legger den lille. Familiesamværet mellom foreldre og barn begrenses mer eller mindre til helgene. Og DET er trist.

Når det er sagt: Valerius åpner vel egentlig med en annen innfallsvinkel. Han mener at barn har trangere rammer i dag - at de blir overvåket og restriktert (heter det det?) i alt for stor grad. Dette er jeg delvis enig i. Man må la de små få utforske verden. La de klatre i trær og falle ned. Oppfordre til deltakelse der det er forsvarlig i stedet for å misforstå at "barn skal få være barn" inntil det komiske - at ungen skal ha null ansvar og være under konstant oppsyn. Samtidig er verden annerledes i dag enn den var f.eks. på femtitallet. Folk lever mer flyktig, vi flytter oftere, vi har ikke lenger oversikt over naboene og hvem som ferdes i nærmiljøet. Biltrafikken er farligere. Og mange barn kan ikke svømme. Det er forskjell på å være ansvarsfull og å være overbeskyttende. det er også forskjell på å være ansvarlig og å være dumdristig. Man sender ikke en femåring alene ned til havet, men i følge med en eldre som kan svømme og har lært livredning, kan det vurderes. Alt i alt handler det om sunt folkevett, noe jeg velger å tro at de fleste foreldre har. Og er man i tvil, er det selvsagt lettere å passe på litt for mye i stedet for litt for lite.

Her i huset har vi en fire år gammel jente. Hun står opp og finner klær selv om morgenen, kler på seg og pakker sekken. Vi går sammen til barnehagen. Hjemme hjelper hun til med middagen hvis det er ting som ikke involverer skarpe kjøkkenkniver eller kokende vann/stekeovn. Hun dekker på, henter ting osv. Hun går på lekeplassen på egen hånd og kommer inn når hun blir lei (vi har utsikt til lekeplassen fra kjøkkenvinduet). Vi velger å tro at hun vokser på ansvaret og blir en fornuftig ung dame. Alt tyder på at vi har rett.

Når det gjelder utendørs ekspedisjoner venter vi litt. Vi bor tross alt midt i by. Hvis vi derimot skulle forville oss inn i skogen e.l. ville jeg gitt henne rom til å løpe litt rundt, det samme gjelder for byturer. Et annet felt som slår meg - og som foreløpig ikke har vært relevant for oss - er dette med organiserte fritidsaktiviteter. Jeg er ikke 100 % fan av det, men heller ikke 100 % motstander. Det er synd hvis mye av tiden opptas av å skulle være på rett sted i rett tid gjennom hele uken, at alle aktiviteter bedømmes og krever noe, og at man må betale for å lære seg noe eller ha venner. Samtidig kan en aktivitet være stimulerende for barnet, f.eks. lære seg et å spille instrument, lære å danse eller lignende.

Dette ble kanskje litt løst og ufullstendig skrevet, men jeg løper litt til og fra her ...

[Valerius]

Det jeg tror, og som er ganske typisk, er jo at med en gang en overlater store deler av ansvaret til andre, hva gjelder våre egne barn, så stiller en plutselig krav. Disse, ansatte som nå er i barnehagen, har plutselig et større ansvar enn foreldrene. Til tross for at det å bli foreldre har aldri vært stilt krav til, hvem som helst kan i utgangspuktet bli det, uten at de har utdannelse, faglig kompetanse og så videre. Men når noen andre, og i særdeleshet skal gjøre den samme jobben som foreldrene, så stiller vi krav til utdannelse, erfaring, kompetanse og så vidre.

Det er jo også av den grunn en har satt slike begrensinger hos barna, av den grunn for at ikke barna skal bli utsatt for noe i andres varetekt, herhunder barnehageansatte. Men hvorfor kan ikke de likestilles med foreldrenes kompetanse og krav til utdannelse for å bli foreldre? Jeg synes at en ikke skal stille større krav til de ansatte i barnehager, enn det samfunnet stiller krav til å bli foreldre. Foreldre skal heller ikke forvente at de får noe mer, enn hva de krever av seg selv som foreldre. Ja, sogar langt mindre, fordi de har selv valg i samarbeide med sitt egen samfunn, satt seg i den situasjonen at de er nødt å jobbe begge to for å få endene til å møtes. De har selv valgt å bygge opp et slikt samfunn, og må ta konsekvensene av det.

Vi skal ikke forvente noe mer av de som tar seg av barna våre, bare fordi vi gjør det for å tilfredstille våre egne bebov og ønsker, det samfunnet vi har valgt å bygge opp. Det systemet vi har valgt å lage slik at vi er nødt til å sette bort omsorgen for barna våre, i andres hender og varetekt.

Hvorfor skal de som tar seg av barna våre ha lønn for å være mor eller far til barnet, ingen av oss som foreldre er i utgangspunktet betalt for bli, eller være foreldre, er vi vel? Da skal vel ikke andre som vil leke mor og far for vårt/våre barn ha betalt for det?

Eller kanskje vi skulle snu det hele på hodet og si at det var på grunn av at vi ville bli foreldre, føde barn som kvinne og være foreldre, som far og mor, som skulle ha blitt, lønnet og ikke alle de som velger å ikke bli det?

Hva gjør de barnehageansatte, ikke annet enn det mødre, har gjort gratis i årtusener, de har slitt, og jobbet langt hardere enn dagens mødre, men de fikk ikke lønn for jobben, for å være mor? Nei, skjeldent hvertfall, de drev ikke sin lønnskamp, men det gjør de som jobber i barnehagen, for å være mamma til ungen min? En jobb som aldri har krevd noen utdannelse, hvem har gått på skole for å lære å bli far eller mor? Ingen, så langt jeg vet.

Hvorfor skal da plutselig de som skal gjøre samme jobben for mor og far, være erstatningsforeldre, ha utdannelse for noe det ikke finnes utdannelse for?

La oss heller få det slik at det blir stilt samme krav til å bli foreldre som det stilles for å kunne jobbe i barnehage, for å være godt nok kvalifisert, og så får vi lønne mødrene sikkelig. Ta igjen for alle de generasjonene har måtte slitt ulønnet. Ser bort fra det lille faren har bidratt med, som i mange tilfeller drakk bort mestepartend...

[Valerius]

Jeg kan ikke se at det har blitt farligere i dag enn det var for hundre år siden, eller lengre tilbake i tid. Naturkreftene er de samme, varierer litt år i mellom, men det har vært storm og orkaner før. Skogen, fjellet, sjøene og vannene, elvene, bekkene er omtrent de samme som de var da jeg var barn og da mine foreldre var barn og før deres tid. De måtte forholde seg til naturen utfra de samme forutsetningene, ja, kanskje bedre rustet, bedre forberedt. Så ser vi på natuen så er det lite vi kan si er blitt til det værre, det må være oss menneske som er blitt mer pysede, men ellers, nei!

Vi har mistet evne å overleve i naturen i større grad en før. Noe som var mer eller mindre selvfølge før og noe du lærte hjemmefra, fikk inn med morsmelka. Du var bedre rustet til å stå på egne ben i forhold til naturen.

Så kan vi se på dette med trafikken og alt det moderne, hva skjer når barna kommer hjem fra barnehagen, jo de løper rundt i veiene i gatene, uten refleks eller annen slik at trafikkantene skal se dem. Er mor og far der å holder øye med dem? Slik de ansatte i barnehagen? Nei, langt derifra, de sitter i sin egen stue å ser på tv, de! Har ikke tid til å følge med barna sine. Jeg ser det hver kveld når jeg går tur med hundene. Da løper barna her langt veien, de sykler eller finner på andre ting. Det er på denne tiden mørkt og uoversiktlig. Foreldre kommer kjørende med bilene sine, langt over fartgrensen her som er satt til 30 km. Det bryr de seg ikke om, de har nok å tenke på seg selv.

Her for en tid tilbake så jeg en far hadde sin lille guttunge på fanget, da han kjørte lettere motorsykkel, og holdt den ene handa på styret mens han holdt mobiltelefonen i den andre handa for å snakke, med antageligvis mor. Slik kom han kjørende, pappaen. Hva om barnehage onkel hadde gjort det samme, hadde det ikke blitt ramaskrik? Men det var pappa, bare, så da var det ikke så farlig.

En annen gang så jeg en av foreldrene som kom kjørende og stoppet ved noen unger, en av ungene, sikkert deres eget barn hoppet inn i førersetet og satte seg, og så kjørte den lille skapningen bilen videre, mens alle ungene så på. Vet ikke om det var mor eller far som satt ved siden av den unge føreren, krabaten var ikke gamle karen, kanskje ikke i skolepliktig alder. Kjørte bil gjorde krabaten!

Hvordan hadde det vært om det skjedde i barnehagen?`Hvorfor er foreldre så redde for barna i barnehagen og må ha dem inngjerdet, når de selv slipper dem ut i mørket uten refleks eller annet som gjør dem synlige?

Det er noe som ikke stemmer, noe som jeg ikke får til å henge i hop, beklageligvis...;0))))

[Iren]

Enhver barnehageavdeling er pliktet å ha en pedagogisk leder, - en person som har peiling på pedagogikk. Utover dette er det vanligvis assistenter som ansettes, og disse trenger ikke utdanning. Årsaken til den obligatoriske ped.lederen er at aktivitetene i barnehagen skal være tilpasset barna osv, ganske opplagt.

Så foreldrene burde egentlig hatt betalt for å oppdra egne barn? Går ut ifra at dette er en ironisk kommentar, men du er kanskje tilhenger av kontantstøtten som holder foreldrene ute fra arbeidslivet i inntil seks år? Hvordan skal vanlige folk ha mulighet til å leve på tre tusen kroner i måneden? Skal vi legge opp hele samfunnet etter småbarna - i så fall hvordan? Ved å gi alle gratis bolig og tilgang på hav, skog og åker slik at de kan dyrke maten sin selv og plassere ungeflokken ute i potetåkeren?

Selvfølgelig må man stille visse krav til en barnehage. Man stiller da absolutt krav til seg selv og sitt eget hjem også, så det skulle bare mangle. Jeg tror ikke at foreldre flest er så redde for å plassere poden i barnehage. Informasjonstilgangen er sannsynligvis god de fleste steder, og de ansatte gjør vanligvis en brukbar jobb. Ungen får mat, mosjon, opplevelser og venner. Barnehagen blir nesten en moderne videreføring av eldre tiders stammesamfunn, bortsett fra at ikke alle kan delta. Vi velger det heller ikke bort.

Jeg var forøvrig hjemme med datteren min til hun fylte to, men måtte da komme i gang med livet mitt igjen. Hun var i bhg 2-3 dager i uka det første halve året og vokste enormt på det. Ordforrådet eskalerte utrolig fort, hun ble tøffere. Unger som ikke er innom barnehagen i dag går faktisk muligens glipp av noe.

Det du sier om hvordan alt var før blir på et vis irrelevant fordi det dreier seg om en annen måte å organisere samfunnet på. Jeg lurer på om du mener at vi skal lede samfunnet tilbake dit, eller om samme praksis kan og bør gjelde i dag til tross for ulikhetene.

En ting til! Vil du ha en ytterligere regulering av samfunnet hvor man må bestå en haug med eksamener for å få lov til å få barn? Hva skal man ha lov til å gjøre uten å først ta et kurs? Hva skal IKKE registreres i denne verden?

[Valerius]

Det er nok litt for å provosere, men også irritasjon over at mødre har i generasjoner mer eller mindre gått for lut og kaldt vann. De ble utnyttet av systemet i større grad enn i dag, fordi det var så mannsdominert og alt var bygget på hans premisser. Hva har så mannen i disse generasjonene bidratt med, bortsett fra å spre litt sperm hit og dit, ikke har han jobb med å gå i omkring ni måneder med for at barnet skal se dagens lys? Hvem hadde hovedansvaret i hjemmet som regel, for daglige stell av barn og kreatur med videre? Det var moren.

Egentlig ser jeg ikke på min rolle som far som noe å skyte av, eller være stolt av. Den gangen jeg fulgte opp mitt barn, var det moren som hadde den største jobben og hun var heldig som kunne være mor på heltid og var stolt av det. Hun mistet langt tidligere to tvillinger like etter at de var født, og gledet seg til å bli mor. Noe jeg undte henne.

Min rolle ser jeg som mindre betydningsfull. Jeg mener at en burde vite mer enn f.eks. hva jeg gjorde i min tid, hva gjelder å få barn, bli foreldre og så videre. En brude bruke like mye i skolen på å lære barna den rollen som en gjør hva gjelder andre ting for å møte samfunnet. Vet ikke hvor mye foreldre, mødre lærer sine barn i det å være foreldre, det å forberede seg til foreldre rollen, men det er vel minimalt, kan hende.

Nå kommer jo mange fra sitt barndomshjem helt uten kunneskaper om å stå på egne ben, de kan ikke lage mat, de kan ikke vaske sitt eget tøy, de kan ingenting, fordi de har fått lagt alt i hendene på seg. Det er nok mange unntak, hvor mødre og fedre har forberedt sine barn på det å flytte hjemmefra, men det er kanskje unntakene.

Egentlig skulle barnehagene vært et større område, hvor ungene var i sitt nærmiljø, ikke bare på en liten hageflekk. Det kunne vært små samfunn, hvor barnehagen og boligområdet var som en helhet. Så kunne vordende mødre, eller de som hadde lyst til å bli foreldre, få være i barnehagen for å trene seg opp til å bli foreldre, til stell og til å vite hvordan det er å ha barn, være med barn. Både gutter og jenter.

De fikk da ansvar i dette nærmiljøet å se etter barna, mens det var foreldrene som måtte ta ansvar for barna sine. Skolen og barnehagen kunne vært knyttet sammen, slik at de større elevene fikk ansvar for de små, og på den måten fikk lære om å ha barn, stelle barn og så videre i tillegg til at de fikk annen undervisning.

Bestemødre og bestefedre ble dratt inn for å gi sin kunnskap, pensjonister og uføre, funksjonshemmede og andre som var ute av arbeidslivet ble også en del av dette, og på den måten bygget opp et levende samfunn, med flere generasjoner.

Egentlig så forstår jeg ikke hvorfor en skal ha pedagogikk i barnehagen, har jobbet en god del med lærere og pedagoger i ulike sammenhenger, og jeg må si at de kommer med utrolig mye vås, teoretisk vås. Så pedagogikken kan ventes med til barna skal begynne på skolen.

Forøvrig så er jeg redd for at blir det for mye pedagogikk, så kan barna bli i for stor grad påvirket inn i bestemt retning og samfunnstoppene kan utnytte dette til å forme barna i deres retning. Hiltler var jo vel en som så den muligheten, så sånn sett passer jo barnehager bra for makthaverne, en fin skole å forme framtidens generasjoner og det er vel det som er er hensikten....

på sikt????? En har lagt grunnlaget for en slik mulighet, så en skal ikke se bort fra at det ligger andre hensikter bak med hele systemet?

[Iren]

Det høres hyggelig ut dette, men hvem har tid til å være i barnehagen hele tiden? De fleste voksne har jo et ønske om å få barn (en høy prosentandel, i det minste). Tenker du deg noe i retning familiebarnehage, hvor foreldrene går sammen om å "sitte vakt" hver sin dag - bortsett fra at man utvider området til å gjelde kanskje et par kvadratkilometer? For øvrig er jeg enig i at oppdragelse godt kunne ha vært på pensum, særlig i ungdomsskolen. Generell oppdragelse, sunt folkevett og pedagogikk går vel ofte hånd i hånd. man bruker ulike ord, men meningen er i utgangspunktet den samme. og ja, det finnes noen skrullete pedagoger. Det finnes også skrullete filosofer.

[WHildonen]

Oida - dette var svære greier!
Jeg forstår Valerius tanker her, men synes det er bra at Iren kommer inn med den andre siden av saken, fordi det nå en gang er slik at samfunnet har forandret seg ganske dramatisk i løpet av de femti årene som har gått siden Valerius og min sin barndom.

Jo, jeg har også ofte uttrykt lettelse over at jeg slapp å vokse opp i barnehagenes tid, men som jo Valerius også nevner; tidligere fantes mor der - på grunn av at samfunnet var bygd opp på fars premisser. Men det var vel egentlig en mellomperiode, 50-tallets familie med mor som sydde og far som leste og barna som lekte?
Før den tiden var ikke bare familiene større men barna "tilhørte" ikke bare foreldrene og den nærmeste familien, men hele samfunnet som de ble født inn i. Rester av dette fantes enda på 50-tallet, spesielt på landet der vi vokste opp, men allerede den gangen var kjernefamilien blitt revet løs fra sammenhengen den en gang eksisterte i og hadde flyttet inn i Blokk A, oppgang B i Øvre Forstadsrud.

Før dette var ikke kvinnenes eneste oppgave å stelle barn og heim og komme med tøflene til far, siden hunder var forbudt i blokklivet. Riktignok fantes det en kjønnsmessig fordeling av oppgaver men kvinnene hadde en viktigere rolle. I denne mellomfasen som jeg mener 50-tallet var en del av, var kvinnenes rolle redusert og begrenset. Velkommen til kjernefamiliens psykologiske torturkammer! Mor, far og ett komma tre barn isolert på 80 kvadratmeter i fjerde.

Mange ønsker å vende tilbake, men fortiden har forsvunnet og der den var, finnes bare et tomrom. Vi må altså videre. Kvinner er personer og som personer vil også de realisere sine liv. Det handler jo ikke bare om at man må ha to jobber fordi man vil ha så mange ting som koster så mye. Det handler jo også om at kvinner også har rett til et liv utenfor barneværelset, kjøkkenet og dobbeltsenga. Itʼs not a life, being a wife, gryntet Lou Reed.

Så hva gjør man? Det tidligere samfunnet er borte. Folk er ikke bofaste slik som før, generasjoner etter generasjoner. Vel, da er barnehagen en løsning og antagelig den beste slik nå sakenes tilstand en gang er.

Men Valerius røsker vel egentlig om de som måtte tenke at det er en ideell løsning. Det ville vært det samme som å si at samfunnet av i dag er det ideelle og ultimate samfunn. Bedre enn dette blir det ikke og vi lever i den beste av alle verdener, ja, i et jordisk paradis!

Nåvel, man innser fort at riktig så bra er det ikke. Snarere langt der i fra.

Så bakenfor spørsmålet om hvorvidt barnehager er bra for barn eller ikke, lurer et større og mere omfattende spørsmål; hva slags samfunn bør og vil vi ha og hvordan kommer vi dit?

Egentlig en revolusjonær tanke.

[Valerius]

Når det gjelder kontroll, så har den tradisjonen vært eksisterende i noen hundre år ja, sogar hundrevis av år. Makthaverne måtte ha kontroll over folkemassen for i det hele tatt ha mulighet til å styre, vedlikeholde makten. Det kan vi se tydelig når en studerer historien. Hensikten var å få kontroll, selv om en fant på andre argumenter for å gjennomføre tiltak til beste for folket.

En fryktet de elementer i samfunnet som en ikke til enhver tid visste hvor var eller oppholdt seg, de så en ned på og skapte en holdning til disse som slo ut negativt, i den hensikt å roe ned deres bevegelestrang. Helt fra gammelt av var det en frykt for bevegende elementer i samfunnet som ikke var bofaste, de skulle for enhvert pris stagges eller stanses.

En fikk blant annet på attenhundretallet en passlov hvor alle som reiste skulle få et pass som visste hvor en dro fra og hvor en skulle. Det var forbudt å reise ut av sitt oppholdssted til et annet sted, fra en kommune til en annen, eller fra en del av landet til en annen del, uten å ha de nødvendige tillatelser eller papirer. De som ikke kunne vise til slikt ble kastet ut av distriktet.

Tidligere ble de om nødvendig drept. Så en kan si at hensikten var at når en visste hvor en hadde folk, helst som bofast så var det til det beste, da kunne en se og observere hva folk foretok seg. Samtidig som en hadde mulighet til å stagge gemyttene, opprørstrangen og så videre, om den skulle komme til uttrykk.

Derimot elementer i samfunnet som ikke innordnet seg, ikke var bosatte, uten fast adresse/bosted ble betraktet som uromomenter. Dette har vært en holdning som har eksistert i århundrer.

En har jo forsøkt til det siste å utrydde slike elementer, ikke minst ble det igangsatt store tiltak for dette allerende mot slutten av attenhundretallet. Det fortsatte utover forrige århundre, med at elementene ble tvangsbosatt, barna ble tatt fra foreldre, og en innførte steriliseringslov for å hindre at de skulle formere seg.

Det siste en gjorde var å nekte dem å ha hest på begynnelsen av femtitallet, slik at de ikke kunne reise lengre som før. Nå gikk de over til andre transportmiddler, som sykkel og bil, noe som gjorde dem enda mer mobile. Etter krigen ble det jo restreksjoner på bilbruk, den skulle jo brukes minimalt og ikke som idag, av sikkert samme grunn. Privatbilismen hadde store begrensinger.

Så kan en se hvordan det er idag?
Nå er det en større bevegelse og folk fyker land og strand rundt og til utlandet, som de kaller ferie eller fritid og mye av arbeidskraften sendes hit og dit, over landegrensene. Nå får du egentlig ikke lov til å bestemme om du vil bo der eller der, men må om nødvendig flytte på deg hvis det ikke er arbeid å få der du er bosatt.

Fortsatt så skal en ha kontroll med det hele. Barna skal stenges inne i sine områder, med ingen eller få bevegelsesmuligheter. De skal pedagogiseres inn i et bestemt mønster, de skal tidlig krøkes for god krok og bli. Det er en fin måte å få dem tilpasset så tidlig som mulig. Jo, tidligere jo bedre de blir tatt fra sine foreldre og plassert inn i institusjoner for å tilpasse seg, jo bedre.

Rundt forrige århundre skiftet eller deromkring gjorde en det samme, en bygde institusjoner - internater - særlig i Finnmark og Troms, for å plassere uromomentene på et sted. De skulle fornorskes og lære seg å bli gode nordmenn. Det var ikke fordi det ikke var mulig å skolere dem lokalt, nei, det var fordi en skulle ha bedre kontroll med den oppvoksende generasjon.

Nå har en overført det systemt til å gjelde hele samfunnet, gjennom barnehagesystemet. Det er den nye metoden for påvirke, ha kontroll. Gjennom bevisst opplæring og påvirkning skal barna bli slik makthaverne vil. Før i tiden tok en å prøvde å endre på de mer eller mindre voksne, nå har en valgt ny strategi og begynner med barna, helst få uker etter at de er født.


Dette godtar vi med åpne øyne uten å se hva hensikten er, det er jo merkelig, vi har latt oss lure enda engang, som så mange, mange ganger før?

[Valerius]

En bygde ikke bare institusjoner for å få kontroll med barna i de nordligste fylkene, også rundt om kring i landet ble det bygd institusjoner som skulle omvende barn av tatere og vandrere, romanifolket. De ble bygd også familieinstitusjoner, boenheter for dette formål, hvor hele familier skulle bo og jobbe. De skulle læres til å bli bofaste.

Det var Rostad barnehjem i Inderøy, Svanviken arbeiderkoloni, Askvikens barnehjem, Jakob Walnums barnehjem, Sørlandets barnehjem, Lillegård barnehjem, Bergfløtt arbeiderkoloni og Eilert Sundts barnehjem.

På den måten skulle barna fratas foreldrene, og barna skulle plasseres på institusjoner for å læres opp i hva en mente var til samfunnets beste. De skulle bli bofaste og ikke drive med å reise, slik de hadde gjort i generasjoner. Deres bevegelesfrihet skulle frataes dem.

I dag så bruker en andre metoder, en har funnet ut at den frivillige metoden er bedre. Det nyttet ikke på frivillig måte å tvangsflytte befolkningen i Finnmark og Nord-Troms mot slutten av krigen så en måtte bruke tvang. Ville de ikke så skulle de. En hadde benyttet tidligere seg av tvangsterilisering, som varte helt opp til våre dager, og vi kjenner til mange andre tvangsmetoder som gav etter hvert samfunnsmessige reaksjoner.

Hvordan skulle en få viljen sin?
Uten at folket ville reagere, uten at de helt forsto at de hadde andre hensikter? Jo, vi lager en plan, en langsiktig plan slik at vi får dem dit vi vil. Gradvis påvirkning, er veien å gå. Trinnvis planlegging.

Slik at de forstår at det er til deres eget beste, ja, det vil det slik, selv. Det var metoden en måtte bruke, dermed også langt færre protester.
Foreldrene skulle få mindre og mindre å si, de skulle få færre muligheter til å påvirke og ha innvirkning på barnas framtid. Det var det som var siktemålet og strategien.

En måtte gjøre foreldrene avhengig av at barna fikk mindre og mindre å gjøre med foreldrene. Tiden foreldre og barn hadde sammen måtte reduseres, men hvordan?

Foreldrene måtte bli opptatt av andre ting. Så vi gjør det slik at for at foreldrene skal greie seg så må de begge i arbeid. Vi styrer økonomien dithen at det holder ikke med en inntekt. Vi må styrke kvinnens selvfølelse og skape en illusjon om at det å være mor, er noe negativt. Det å være husmor er enda mer negativt.

På den måten vil hun velge det minst negative. Akkurat på samme måten som en skapte en forståelse i samfunnet om at det å være vandrere, tatere og ikke bofaste var noe negativt ladet, så skapte en i dag en oppfatning om at det å være hjemmeværende mor var noe negativ.

Selv om vi ser at omsorgsyrket er en av de viktiske yrkene for menneskets velferd, så vel barn som voksne, så klarte en å få mor ut av hjemmet. Bort fra barna, hun kunne heller gå inn i institusjonene hvor barna var, utfra visse premisser og forutsetninger.

Samfunnet hadde kontroll med mor, hva hun gjorde og foretok seg. På samme måten som en puttet barn og foreldre i arbeidkolonier, slik som Svanviken arbeidkoloni.

Mor følte det var greit hun og følte seg ikke mislykket og lite værd. Gjennom en del generasjoner med denne påvirkningen, satte en mor ut av funksjon og fratok henne sin frihet, frihet til å være mor på egne premisser og forutsetninger. Hun fikk også betalt for det, en påskjønnelse for i større grad få henne inn i systemet.

En gjorde også familien i større grad økonomisk avhengig, en lot bankene få større kontroll med folks økonomi, en gjorde som nessekongene og gav dem mer makt. Slik at folket ble avhengig av dem, og på den måten ble tvunget inn i sitt opplegg.

Så nå godtar vi det hele, vi har enda ikke forstått hva som var hensikten og målet. Vi tror at det er vi som har kontroll, egentlig er det motsatt, vi er fratatt selvstendighet og muligheter, og vi sitter i lomma til makthaverne.

[WHildonen]

Aha, nå forstår jeg hvor dine tanker kommer fra. Ja, ikke hvilken eller hvilke personer direkte, men det ser ut som om du har fordypet deg en del i skjebnen til taterfolket eller de reisende.

Det stemmer nok at tiltak som skole og barnehage og andre institusjoner langt på vei var myndighetenes midler til å få slike grupper under kontroll. Innføringen av pass og andre grenseordninger var også kontrollmidler, men allikevel stiller jeg meg noe tvilende til av den grunnen å fastslå kategorisk at myndighetene er gjennomgående onde mennesker som ikke har annet mål for øye enn det å tvinge sine undersåtter under sin kontroll med alle midler som står til rådighet. Jeg tror nok at man kan komme til slike slutninger, ja, men bare om man henger seg opp i visse aspekter og lukker øynene for andre.

Naturligvis må et samfunn ha en viss kontroll ellers ville samfunnet falle sammen. Dette gjelder også de reisendes egne samfunn. De har om mulig en enda strengere kontroll over individene enn hva for eksempel det norske samfunnet har. Det er bare det at kontrollen utøves på en helt annen måte og idéene og prinsippene som styrer (eller snarere styrte) deres samfunn er noe forskjellige fra de som styrer det norske. Derav kollisjonen.

Det samme gjaldt jo også samene, spesielt reindriftssamene. Deres samfunn brøt mot det norske, borgerlige samfunnet og derfor søkte dette tiltak og midler for å få samenes samfunn under norsk kontroll. Men derfra å trekke slutningen at norske myndigheter har gjort dette ene og alene av en slags demonisk ond vilje for å bryte ned menneskesinnene, er å dra det hele noe langt, synes jeg.

Igjen; alle samfunn søker denne kontrollen over sine medlemmer. Dette er slik samfunn fungerer. Graden av kontroll og ønske om kontroll varierer, men vi bør ikke glemme at mange av de samfunnene vi idealiserer også utøver en kontroll som vi kanskje er blinde for, da vi ser med kulturfargede øyne.

Ta bare bygdesamfunnet eller småbyene. Både bygda og småbyen ser idylliske ut uten i fra sett, men der utøves en streng kontroll med innbyggerne! Alle vet alt om alle og Jante er alle små samfunns mor. Du skal ikke tro hverken det ene eller det andre om deg selv og fremfor alt ikke at du er annerledes enn oss! Ser vi riktig nøye etter, finner vi Janteloven også i de reisendes samfunn, bare at paragrafene er annerledes utformet så for oss ser de ut som den totale frihet. Det er imidlertid en illusjon.

Men tilbake til barnehagehelvetet: som jeg nevnte er den isolerte kjernefamilien et overgangsfenomen og som sådan kortvarig. Mor har ikke alltid vært lenket til barn og komfyr og dobbeltseng. Tidligere var kvinnens rolle og ansvar større og mere omfattende enn i den isolerte kjernefamilien. Kjønnsbundet, ja, men 50- og 60-tallets isolerte kjernefamilie må jo ha vært et sant helvete for kvinner! Nåja, antagelig ikke da kvinner ble oppdratt og kondisjonert for rollen. Det ble altså utøvet en mere eller mindre subtil kontroll over dem.

En gjorde kvinnen økonomisk avhengig av mannen og bandt henne til mat- og barneproduksjon. Kvinnen ble avhengig av mannen og på den måten tvunget inn i hans opplegg. De satt i lomma på mannen.

Så som du ser, kan dine argumenter brukes i forskjellige retninger.

Samfunnet utøver kontroll men dette er samfunnenes oppgave. Enkelte individer klarer seg kanskje uten samfunn, men majoriteten vil leve i et fellesskap og dette fellesskapet kan ikke overleve uten en viss kontroll. Det må finnes en viss grad av system og orden. Dette er prisen vi må betale for den tryggheten fellesskapet gir.

Det vi imidlertid til stadighet ser, er en balansegang og en utjevning mellom samfunnets og individets behov. Individet strever mot frihet, samfunnet mot kontroll. I det borgerlige samfunnet fra 1800-tallet fram til et stykke inn på 1900-tallet, gjaldt en viss for for kontroll som gikk hardt ut over enkelte grupper som levde etter andre standarder og idealer enn det borgerlige, konforme samfunnet. Dette var ille og vi både som individer og våre samfunn bør trekke lærdommer av det som skjedde, men der i fra til å gå ut i fra at Samfunnet er en ond kraft som søker å slavebinde sine medborgere, er å gå noe vel langt, synes jeg. Visst kan det se slik ut og blir samfunnets kontrollbegjær for sterkt og utøves kontrollen med for sterke midler, vil og bør individene reagere. Dette er også en del av spillet mellom samfunn og individ.

Når samfunnet begynner å se individet som ondt og individet ser samfunnet som ondt, er det tydelig at det hersker en viss ubalanse.

Som sagt, hva slags samfunn vil vi ha?

[Valerius]

Min vinkling er vel mer i retning av at mulighetene for fullstendig kontroll ligger mer til rette, ikke bare kontroll men også påvirkning fra samfunnets side. Igjennom, ikke minst institusjonssamfunnet,hvor mye av aktivitene for barn, unge og voksne er knyttet til institusjonene, gjennom barnehage, skole, skolefritidsorninger og ikke minst de utallige organiserte fritidsaktivitene, og hvor hjemmet har liten eller ingen inflytelse på.

Vi er ikke lengre der barna er, kunnskapen kommer i liten grad gjennom foreldrnene, det har vi overlatt til det offentlige. All faglig utdanning er blitt plassert utenfor hjemmet. De langt mer tradisjonelle måtene å tilføre kunnskap, erfaring som var basert på en overføring fra mor til datter, fra far til sønn og fra foreldre til barn er byttet ut med utdanningsinstitusjoner, fritidsaktiviteter med videre.

Barn og unge kjøres til disse fra de kommer fra skolen og hentes fra dem, de går i sysselstrafikk mellom den ene organiserte aktiviteten etter den andre. Etter år i frivillig organisasjonsliv så opplevde en jo hvor stor påvirkningskraft en hadde, hvordan slike mer eller mindre lukkede miljøer kunne innad påvirke, skape holdninger og oppfatinger.

Nå er det vel slik at dette utnyttes ikke her til lands i den grad myndighetene kunne ha gjort, men, alt er lagt til rette for en slik utnyttelse, bevisst, for å endre holdninger, oppfatninger med videre fra barna er små. En har bygd opp systemet slik at alt ligger perfekt til rette for en slik kultur, ved å tilpasse samfunnet, ikke i forhold til foreldrerollen, men til herker og barn/funges forhold. En kan via disse kanalene utnytte det hele, i langt større grad en før.

Standardiseringsmennesket er jo langt nærmere i et slikt system, og det kan gå helt upåvirket hen, uten at en ser hva som skjer, før det er for sent.

Noe en kan se, er jo for eksempel det manglende opprør til ting, situasjoner. Vi har ikke den så sterkt i oss, vi godtar, ta for eksempel dette med bankene, det skrives at nordmenn er så trofaste at de bytter ikke bank i prostest. Er den nessekonge fryktet som enda er så sterk, eller er vi blitt for passive? Mens vi ser at andre steder så skapes det stor uro og det deomonstreres og folk viser motstand, mens vi sitter å klør oss i hodet: Hva nå, mon tro, det gir seg nok, bare vent å se...

Vi trekker nisselua ned over hodet og.... Kan være fint å snu litt på hodet ting, og se det fra en annen vinkel for kanskje å vekke til liv en annen måten å tenke på, se det hele i fra?