Den store norske selvforakten

[Lars Hendrik Hausken]

Jeg er født i 1968 - Startåret for det store vestlige opprøret.
Jeg begynte derfor på skolen akkurat da de første "nye" lærerne begynte med å gjøre sitt inntog i skoleverket; iført sine standsmessige busseruller, sine palestinasjerf, og sine massive TV-briller i gilde farger.
Jeg nevner dette kun fordi at jeg ikke har noe tro på at dem som gikk på skolen tidligere enn dette i det hele tatt forstår problemstillingen i det jeg nå skal ta opp; for disse litt eldre menneskene har et helt annet erfaringsgrunnlag i sitt forhold til skolen, mens svært mange på nettopp rundt min alder nikker gjenkjennende når jeg ymter frampå.

Here we go:

Vi ble fortalt at vi skulle forakte oss sjøl generelt, og vårt eget land Norge spesielt.
Ikke med rene og klare ord selvsagt; men det var nettopp det de mente.

Som kvite og europeiske folk hadde vi ei slags arvesynd hengende over oss.
Spesielt alt som skjedde på 1800-tallet hadde nettopp vi småpodene et spesialansvar for å ordne opp i når vi vokste til.
Igjen: Ingen rene og klare ord, for da ville vel det absurde i selve innholdet bli for tydelig.
Alltid bare antydninger.

Vi ble opplært i hvor fælt det var at alle mennene bare dreiv og voldtok, og det før vi visste hva sex var engang, de fleste av oss.
Det var viktig å bøye sitt hode i skam hvis du var gutt, spesielt hvis du også (Gud forby) var kvit.
Jeg husker at jeg strittet intenst imot allerede den gangen.
Nå når jeg er blitt mye eldre ser jeg at den lille guttungen hadde rett.

På hvilket tidspunkt ble det comme il faut i Norge at en nasjonal selvforakt skulle gjøre landet vårt mer tolerant og fargerikt?
Skal denne selvforakten kun være forbeholdt heterofile kvite menn, eller skal også de homofile menn ta del i denne?

Som mange sikkert allerede har gjettet, så har ikke jeg noe tro på at å frambringe selvforakt i folket er en farbar vei å gå; jeg tror faktisk at fascismen tvert imot vil vokse mye bedre i et sånt jordsmonn.
Forakter du deg sjøl og dine røtter, så er du allerede disponert for å forakte andre.

Er jeg sint på 68-folka? Jeg er nok litt irritert.
Jeg holder dem intellektuelt medansvarlige for det økte rusmisbruket og selvmordsbølgen; som eksploderte da busserullene inntok skoleverket.

[WHildonen]

Interessant. Jeg ble født ti dager etter at Stalin døde og åtte år etter at den Andre Verdenskrigen sluttet, så jo, dette er et perspektiv som er nytt, men det overrasker på ingen måte. Jeg var femten år da du ble født og hørte på Stones og lot håret gro og begynte å røyke og drikke. Jeg skulle egentlig ha blitt en busserull og jeg skulle egentlig ha vært en hippie og til tider så jeg kanskje slik ut og oppførte meg nesten som en. Men bare nesten.

Så kom 1978 og stakk kjepper i hjulene. Litt forsinka oppdaga jeg pønken og gjenoppdaga det indre raseriet jeg hadde i meg og som fant et gjensvar i Stones og Hendrix sin musikk et tiår tidligere. Så det ble ingen busserull allikevel og heller ikke mange hippiefakter.

Men. Jeg tror jeg forstår litt av hva du gjennomgikk. Jeg opplevde litt av det samme med busserullene, bare ikke med dem som voksne oppfostrere men som jevnaldrende idealister, brennende og rene i sin tro. Selv om jeg på mange måter er en idealist selv, fikk disse menneskene meg til å sette spørsmålstegn ved selve idealismen.

Det som var nødvendig var å gjøre et opprør mot noe som virket fortrykkende og forlammende. Før 1968 var det opplest og vedtatt at ungdommen nå hadde verden foran sine føtter, takket være tidligere generasjoners strev og lidelser. Verden var nå forklaret og erklært for en idyll som vi bare hadde å ta til takke med og også være takknemlige overfor mor og far som hadde servert oss verden på en nett liten tallerken med rosebord. Av oss ble det ikke krevd annet enn at vi skulle bukke pent og ta i mot, skaffe oss den utdannelsen våre foreldre ikke fikk og skape oss en karriere, gifte oss med pene ektefeller og få pene, suksessrike barn, bygge hus og hytte, kjøpe bil og båt og vandre heden blide og fornøyde og mette av dage.

Hvem kan bli fornøyd med slikt? Enhver generasjon søker sin utfordring. Vi ble fortalt at det ikke fantes noen igjen. Verden var en idyll. Livet var Tralala med Nora Borckstedt og Kringkastingsorkestert under ledelse av Øivind Bergh og med Erik Bye som solist i sin glansrolle som Julenissen.

Så slo idyllen sprekker og min generasjon oppdaget de fordekte løgnene bak den idylliske fasaden.

Det blir opprør av slikt, men det opprørerne glemte var at man må ha noe å sette inn i stedet for det man river ned og det hadde man ikke. Det vil si, de mest rabiate hadde det, men dette var uhyrlige orwellianske marerittfantasier om ett folk og en fører, kun med motsatt fortegn. Individet skulle utraderes til fordel for massen.

Så ble sekstiåtterne voksne og fikk barn og ble busserullærere. Stakkars barn!

Jo, jeg tror jeg forstår. Jeg har selv sett tomheten og de brustne illusjonene bak de lett beduggete brillene. Og blindheten skapt av den rene troen. Deres opplevelse var å gjennomskue fasaden og løgnene og nå skulle de altså viderebringe denne opplevelsen til barn. De hadde naturligvis ingen forståelse for hva barn er og behandlet barn slik som voksne i alle tider har gjort, med noen variasjoner over temaet; som forkrympete voksne. Som mentale og fysiske dverger som kun skal vokse til seg. Forskjellen fra hvordan man tidligere behandlet barn, var imidlertid at nå regnet man med at barn egentlig var det samme som voksne. På en måte. Så man satte seg ned og fortalte med dypt alvor at alle menn er voldtekstgærninger.

Ja, jeg støtte på et lærermenneske som var blitt lesbisk av politisk overbevisning.

Det du. Det var i 1980.
Jeg har ikke noe i mot lesbiske eller homofile, men de jeg kjenner og har kjent, har liksom alltid vært det, ikke blitt det av politisk overbevisning.

Men dette begynte egentlig ganske tidlig på 70-tallet. Heldigvis var jeg ikke barn lenger, men noen ganger så jeg jo "pedagogisk riktige" barne-TVsendinger. Grøss og gru.

Det var naturligvis ikke feil å gjøre opprør mot det stivnede, sklerotiske og falske som vi ble bemøtt med da vi vokste opp. Men å behandle barn slik som busserullene gjorde, er jeg fristet til å kalle en forbrytelse.

Det finnes noe annet enn den gamle, forfalskede nasjonalfølelsen som vi ble pumpet fulle av. Man behøver ikke å vise barn vrangsiden av denne. I stedet finnes det de følelsene man har overfor stedet man vokser opp på og det rekker med det. Barn oppdager tidsnok de vonde sidene av livet og verdens bedrag. Man skal ikke ta fra dem det de behøver når de gjør slike oppdagelser.

Men problemet er at de fleste av oss har gått oss vill. Vi vet ikke hva mennesker er og vi vet ikke hva barn er.

Og når det gjelder menn, er de fleste også ute og valser. Enten tror de at de må gå ut i skogen og brøle og velte seg i søla som aper eller så tror de at de må forakte kvinner og være harde hauser. Eller så nekter de å være menn. Og blir noe som er hverken eller. Busseruller.

Slik jeg ser det, var den gamle mannsrollen håpløst foreldet og vi måtte bevege oss bort fra den. Men vi har ikke funnet fram til det som kan erstatte denne. Det eneste alternativet er mennesket. Det innebærer at mannen må oppdage den sterke kvinnen han har i seg og kvinnen må oppdage at hun egentlig er mere mann enn de fleste karfolk. Vi må komme bort fra det å la vårt fysiske kjønn definere oss.

Men om vi irrer rundt i skogene og grynter eller om vi kler oss i busseruller og forakter oss selv, så er vi fortsatt fanger av våre kjønn.

Personlig har jeg sansen for det mannsidealet som de opprinnelige amerikanerne hadde. Det har noe med verdighet å gjøre. Tålmodighet. Utholdenhet. Medfølelse. Vilje til å beskytte. Ta vare på.

I det hele tatt enig. Ville bare tilføye mitt perspektiv.