Norsk kultur og slikt

[WHildonen]

Med fare for å sparke inn åpne dører i et land hvor Hylland Eriksen lever og virker, har jeg sittet og tenkt litt på dette med "det norske", norsk kultur og egenart og så videre burtetter. Egentlig et tema for en bloggpost, kanskje, men i det jeg nærer et lite håp om innspill fra andre, poster jeg dette som en mulig diskusjon. Det viktige er jo ikke at man er uenig og på død og liv må argumentere mot, men at man kan tilføye sine egne tanker og refleksjoner. Dette til de som måtte tro at en diskusjon er avhengig av konfrontasjon og uenighet.

Men altså; jeg går ut i fra at alle her vil si seg enig i at det særeget norske langt på vei er en illusjon - derav dette med å sparke inn åpne dører. Går vi "norsk kultur" nærmere etter i sømmene, finner vi at alt kan spores til kilder uten i fra. Men vil dette si at det absolutt ikke finnes noe som helst som er særeget norsk? Ikke i det hele tatt?

Hvis vi hevder dette, nører vi ikke da opp under det nasjonalistiske bålet? I og med at vi da støter fra oss de som vil tro på "det norske"? At vi provoserer fram en motreaksjon som leder til at folk klamrer seg enda sterkere fast til nasjonalistiske idéer enn tidligere? Og hva har vi da oppnådd? Var det det vi ville?

Det er jo heller ikke typisk norsk å ha et slikt nærsynt blikk på det egne. Dette er noe som forekommer i alle land og som merkes spesielt i historieundervisningen på de lavere stadiene. Man framhever det som utmerker nasjonen og løsriver dette fra de sammenhengene det oppstod i, for slik å forsterke illusjonen om at det egne landet er noe helt spesielt i verden.
For å ta et eksempel: Da Vasco da Gama og mannskapet hans kom til den byen på østkysten av Afrika hvorfra de seilte videre til India, var det en lokal los der som så de stakkarslige skipene de hadde og det håpløst primitive utstyret de hadde og derfor syntes synd på dem og tenkte at de kan umulig overleve ferden over havet til India, så han tilbød seg å vise dem veien. Når man betenker at kinesiske djunker med flere dekk og mannskap på flere hundre pløyde kryss og tvers over Stillehavet, forstår man jo at de portugisiske karavellene virket noe ynkelige i forhold.
Men fortell dette til en portugiser! Slik blir det jo ikke framstilt i deres historiebøker.

Men allikevel; løper vi risikoen å kaste ut den norske ungen med det nasjonalistiske skitvannet i det vi oppdager de store sammenhengene? Er det ikke slik at folkegrupper på samme måte som skapende individer, griper tak i impulser uten i fra og gir disse sitt eget uttrykk? På den måten kan vi kanskje allikevel si at det visst finnes noe som er særeget norsk, samtidig som vi anerkjenner impulsene som har inspirert dette?

Som sagt behøver man ikke å være uenig i dette for å bidra med sine egne tanker og funderinger:)

[Valerius]

Hvis vi tenker på hvordan forholdene var her i landet, par hundre år tilbake i tid og faktisk langt kortere tid tilbake, så måtte vi inportere veldig mye fagfolk fra utlandet (herunder Sverige og Danmark...) Vi hadde knapt noen kunnskaper om et modrene samfunn, eller de krav som stiltes til en nasjon. På de fleste områder måtte vi hente inpulser utenfra for å bygge opp vårt eget. Innenfor arkitekturen hadde vi ingen utdannelse, de fleste kirker her i landet er tegnet av utlendinger. Vi hadde ikke eget teater, vi hadde heller ingen kunstutdannelse, ja, vi hadde lite eller ingenting av hva vi i dag betrakter som kultur. Utdannelse institusjonene måtte bygges gradvis opp med folk fra utlandet, hele vår moderne industri, ja, sogar jordbruket måtte vi hente fagfolk fra utlandet. Ysterifaget fikk vi lært av sveitere, selv innenfor bergverk industien måtte vi få folk fra utlandet. Universitetsutdannelse også, vi var jo prisgitt København som kulurelt sentrum, og den påvirkning som kom via Danmark og andre land som påvirket danskene.

Så vi var enormt fattige på utrolig mye som vi i dag betrakter mer eller mindre som vårt. Sånn sett er vår historie i kultur sammenheng veldig ung.

Nå var vi jo heller ikke så isolert fra før heller, våre forfedre vikingene var jo - hva mye tyder på - et bereist folk og hentet mye av sine holdninger, hva vi kan kalle kultur utenifra, og vi sendte vel også noe utenfor landets grenser.

Så det er nok uansett veldig sammensatt det hele. Det ekte norske finner vi vel ikke, hveken før eller i dag. Vi kan ikke si med hundreprosent sikkerhet at ´dette er norsk! Skulle en gjøre karriere, yrkesmessig så måtte vi ut, ikke minst til Danmark, og hvor hentet de inpulsene i fra? Danskene?

Uttrykket kan gjerne være særnorsk, fordi vedkommende som skaper den er født her, og knapt nok det. Studerer en hvor hver enkelt kom i fra, så finner vi jo ganske ofte at de har røtter både her og derfra, og det er vel få som er helnorske. I det minste har de litt dansk, svensk, hollansk, tysk, fransk, portugisisk, italiensk, spansk eller nordpå, finsk, samisk, russisk... går vi noen hundre år tilbake i tid...

[Iren]

Jeg har noen veldig ustrukturerte tanker rundt, dette, men vil gjerne forsøke å formulere dem på en forståelig måte. Man kan gjerne starte med å tenke på verdenskulturen sett under ett, altså den samlede kulturen menneskeheten har skapt. Deretter kan vi forsøke å snevre inn denne til å gjelde for særegne geografiske områder.

Første problem om oppstår er følgende: Hvis vi tar med oss opplysninger fra sosialantropologien viser det seg at mennesket har noen grunnleggende iboende egenskaper som kan eller vil omformes til kulturelle uttrykk, som vi finner i alle verdens kulturer, inkludert små, isolerte samfunn/grupper. Altså, enkelte sosiale strukturer vil eksistere i alle menneskegrupper uavhengig av tid og sted.

Så i bunnen ligger sannsynsligvis en felles menneskelig tilnærmingsmåte til verden, som vil ha betydning for hva slags kultur man får. ( I dette ligger også en kime til en definisjon av hva kultur overhodet er. )

Hvis man skal forsøke å finne ut av om et kulturelt uttrykk er særegent for et geografisk og/eller politisk område, må man tenke mindre abstrakt; man må vel ta for seg helt konkrete kulturelementer og undersøke deres bakgrunn. Sannsynligheten for at noe lignende vil finnes et annet sted i verden kan være stor, men det betyr ikke nødvendigvis at man har påvirket hverandre direkte. Mennesket er rett og slett temmelig likt seg selv, og vil kunne ha kommet frem til noen sammenfallende ideer uten å ha kommunisert med likesinnede. Noe som har oppstått i Egypt og Danmark på omtrent samme tid, uavhengig av hverandre, er i så måte ikke unikt i menneskelig forstand, men likevel unikt for det aktuelle land. Det eksisterer altså et skille her som må tas med i betraktningen.

Ta f.eks. språk. Alle språk har sine særheter. Det kan være et helt spesielt ord som kun finnes i dette språket, eller det kan være motsatt - at et språk mangler et ord som er essensielt i andre språk. Man kan møte på slike problemer i en oversettingsjobb, hvor man treffer på et begrep som rett og slett ikke lar seg oversette på noen fornuftg måte. Da vil jeg påstå at dette ordet eller begrepet er et særegent begrep som tilhører et lands kultur. Blant kjente norske ord har vi jo "dugnad".

[WHildonen]

Ustrukturerte tanker er bra for da finnes det alltid muligheter for at man oppdager nye mønstre som igjen kan lede til nye tankeganger. Det var en dypsindighet som jeg oppfant på stående fot og nå får vi bare håpe at det finnes et fnugg av realitet bakom den.

Ettermiddagens og kveldens overforbruk av norsk kaffe henger i, så jeg er rede for flere uendelige utlegninger:)

La meg begynne med det siste du nevnte, Iren - om språket. Ofte tror vi at det egne språket har et ord eller uttrykk eller begrep som er enestående, slik som det norske ordet "dugnad". Helt unikt er det dog ikke, da man på finsk har "talko" som betyr akkurat det samme. Der i mot kjenner jeg ikke til noe motsvarende på svensk. Jeg mener at man har noe lignende på portugisisk, men skal ikke si det for sikkert - men svenskene mener at "lagom" er unikt for det svenske språket, men på norsk har vi "passe" som betyr det samme. Det är lagom varmt, sier svensken og nordmannen sier at det er passe varmt.

Men stort sett kan vi nok si at det finnes særegenheter innom de forskjellige språkene som vi ikke finner overalt, i det minste. På portugisisk har man for eksempel ikke et motsvarende ord for vårt "korn" for eksempel, som jo kan bety alt fra havre til rug og mere til. "Cereais" kan man si, men det viser mere til behandlet korn og kornblandinger, slik som i det engelske "cereals". Vi har flere slike gruppeord i de skandinaviske språkene. Nøtter er ett. På portugisisk må man igjen nevne den enkelte sorten nøtter. De har ikke et slik behendig samlebegrep. Bær er enda et slikt samlebegrep som man ikke finner på portugisisk.

Men la dette rekker med eksempler. Ettersom ordene blant annet er fonetiske - og skrevne - uttrykk for våre tanker, ligger det vel nært å anta at disse språklige forskjellene er et uttrykk også for mentale særegenheter hos de gruppene som taler de forskjellige språkene. Helt urimelig kan jo ikke en slik antagelse være.

Hvis vi ser på språkenes grammatikalske struktur, blir det jo enda mere interessant. Ta for eksempel finsken med sine femten forskjellige kasus. Riktignok brukes ikke alle disse i vanlig dagligtale men allikevel slår dette jo knockout på tyskens stakkarslige fire - og jeg er vel ikke alene om å ha hatt problemer med dem? Jeg uttaler ofte den tyske bestemte artikkelen som noe i retning av drrnn med et lite m på slutten! Slik håper jeg å ha fått med meg de fleste mulighetene:)

På finsk er det ikke så lett. På den annen side er finsk et strengt logisk språk og har man først tilkjempet seg dets hemmeligheter, kan man trøste seg med at der finnes ikke ett unntak! Se der unntaket som bekrefter regelen om det det ikke finnes en regel uten unntak...

Dessuten er det et byggeklossespråk. Og man kan bygge aldeles nye ord som enhver som er fullstendig fortrolig med det finske språket vil forstå. Han eller hun vil kanskje stusse og riste vantro på hodet, men det nye ordet vil bli forstått, om enn etter sekunders forvirring.

Ett eksempel: på finsk bruker man det samme ordet som vi gjør for et harem - hareemi. Men et harem er jo en gruppe med koner ikke sant? Nå, der finnes en endelse (jeg vet ikke om det er et kasus eller en postposisjon - finsk har nemlig slike men mangler preposisjoner) som kjennetegner en gruppe av like objekter. Ordet for "øy" er "saari" og endelsen som kjennetegner en gruppe av øyer - øygruppe - er i dette tilfellet "isto". Iʼen i "saari" faller bort og følgelig blir en øygruppe "saaristo". Et tre er "puu". Legg til "isto" og den ene uʼen faller bort og vi får "puisto" - og hvor finner vi grupper med trær? I en park! Park heter altså puisto på finsk.

Og hva heter kone? Vaimo. Legg til "isto" og oʼen faller bort og vi får "vaimisto". En gruppe koner - og er ikke det et harem? En finne vil forstå at vi har laget ordet "konegruppe" og hvis vi nevner Ali Baba vil han eller hun kanskje forstå resten.

Da kan man spørre seg om ikke et slikt språk fremmer logisk tankegang? Hva har det å si at det er så særeget? Vil det også påvirke de som taler det? Fremmer andre språk andre sider ved vår bevissthet? Er svensk et mere poetisk språk enn norsk bokmål, for eksempel? Og nynorsk?

Språket er jo nettopp et uttrykk for vår tilnærmingsmåte til verden, så det er kanskje nettopp igjennom språket vi finner den egentlige kulturelle egenarten og ikke noe annet sted?
Allikevel er jo heller ikke språket noe som eksisterer rent og ubesmittet fra andre språk. Som med alle andre kulturelle uttrykk tar det opp i seg fremmede elementer og inkorporerer disse i seg selv og slik er språket i uopphørlig forandring.

Men språk kan dø ut og det kan også kulturelle uttrykk.

Men er ikke dette uavvendelig? Se bare på latinet som bare for et par-tre sekler siden hadde samme posisjon som engelsk var i dag og selv om ingen lengre hadde latin som morsmål, var det i høyeste grad et språk som ble brukt hele tiden. Lærde mennesker kunne føre levende samtaler på latin, like lett som mange av oss i dag kan gjøre det på engelsk.

Vil det komme en tid da engelsk ikke lengre vil være noens morsmål, men allikevel fortsette å være et lingua franca for ymse folk rundt om?

Men om dette er tiders naturlige gang og språk har sin individuelle livssyklus på samme måter som menneskelige individer og noen lever lengre og noen kortere, er det da egentlig forgjeves og bortkastet å kjempe for at et språk skal overleve, slik man for eksempel kjemper for samisk? Språket anses å henge så nøye sammen med den samiske kulturen at man mener at hvis det dør ut, så dør også den samiske kulturen med det.

Men nå har mine ustrukturerte tanker ført meg ganske langt bort fra det spørsmålet jeg egentlig stilte. Eller kanskje ikke?

Altså; kan vi bevare noe som kan sies å være særeget for oss som folkegruppe - altså norsk med alt hva nå det måtte innebære, som Valerius er inne på - uten samtidig å bli tvunget til å svelge det nasjonalistiske grumset? Er det i det hele tatt viktig å bevare noe særeget norsk? Rekker det med å ha et eget språk som vi kaller norsk? Er det ikke bare et uttrykk for vår kulturelle særart, men selve den kulturelle særarten?

Og eksisterer egentlig det norske språket? Eller er det bare en idé om et språk? Det vil si; to idéer om et språk - den nynorske idéen og den "bokmålske".

For det er jo ingen som egentlig snakker norsk, ikke sant? Vi snakker alle dialekter, mere enn i de fleste andre land og våre dialekter skiller seg mere fra hverandre enn hva det vi som oftest oppfatter som norsk, sammenlignet med svensk - rikssvensk for eksempel. Jeg har møtt nordmenn jeg har forstått mindre av enn av dansker!

Men hvis norsk egentlig bare er en idé om et språk - en idé som uttrykkes i skrift men ikke gjennom dagligtale, hva sier dette om en eventuell norsk kulturell særart? Er denne også bare en konstruksjon, en idé om en særart?

[WHildonen]

Nå skal jeg forsøke å fatte meg i korthet.
Tenkte bare å tilføye at om man spurte en norsk viking hva han var, ville han antagelig ha svart at han var "dansk". Norge og norsk er en senere konstruksjon og som jeg påstår i det andre, lange innlegget her, så kan man påstå at det norske språket langt på vei enten er en konstruksjon (nynorsk) eller en avart av dansk (bokmål). Så jo, det virker som dette med det norske blir ganske vagt jo mere vi går det etter i sømmene...

[LILLIT]

*dytt*