dybde ¤ debatt ¤ dialog
Ideer om frihet (individet i samfunnet)
Poster en slags innledning til Marx´ og Hegels frihetsfilosofi, med forbehold om halvsannheter. Poenget er å ta utgangspunkt i dette for en diskusjon omkring følgende spørsmål: Hva er frihet, hvordan oppnå den, hvem er friheten for og vil vi egentlig ha den?
G.W.F. Hegel (1770-1831) er en av Tysklands mest innflytelsesrike filosofer gjennom tidene, med Karl Marx (1818-1883) som en av sine mange tilhengere. Hegel ønsket å etablere et altomfattende system gjennom sin filosofi, og tekstene hans bærer preg av et helhetlig perspektiv. Han studerte i utgangspunktet teologi, og tok med seg kristendomskunnskapen inn i det filosofiske arbeidet. Hegelianismen har tatt mange sidespor, og ideene har vist seg åpne for svært mange tolkninger, og også misfortåelser og dertil misbruk. Hans tanker om frihet kan være noe vanskelig å få tak på, og kan (mis-) brukes som retorisk virkemiddel i argumentasjonen for totalitære regimer så vel som moderne demokrati. Likevel dreier frihetslæren hans seg om verken først- eller sistnevnte.
Karl Marx, som var født inn i en høytstående borgerklassefamilie, hentet som nevnt mye inspirasjon fra Hegel, nærmere bestemt fra den venstrehegelianske teori. Han studerte den greske materialisme, og brukte sitt virke til å fordype seg i økonomi og politikk. Man kan si at på tross av enkelte likhetstrekk mellom Marx og Hegel, har man å gjøre med to filosofer med ulike interessefelt og ståsted: Mens Hegel konsentrerte seg om hva man kan kalle det idealistiske, var Marx mer opptatt av det materialistiske, og mens Hegel skriver om nødvendigheten av kontinuerlige endringsprosesser, er Marx opptatt av behovet for radikal endring - revolusjon. Begge har likevel gjort seg tanker om hva frihet er, og vist hvordan dette frihetsbegrepet står i samsvar med samfunnet, selv om konklusjonene de trekker er langt fra sammenfallende.
For Hegel består frihet kort sagt i å forstå det historiske samfunnsfellesskapet og å realisere seg i dette. Hegel kan siteres på følgende utsagn (oversatt): ”The history of the world is none other than the progress of the counsciousness of freedom”(Singer:15) og ”Man is in his very nature destined to be free” (Singer:26). Disse utsagnene kan danne utgangspunktet for en presentasjon av Hegels begrep om frihet. Som bakgrunn for all Hegels filosofi ligger det historiske perspektivet, noe som gjenspeiles særlig i det første sitatet; progresjon er et viktig element når man snakker om hegeliansk menneske- og samfunnsforståelse. I det andre sitatet kan destinasjon tjene som et indirekte synonym, og kobler man dette med fornuft, bevissthet og natur, er man godt i gang med å oppsummere hele frihetslæren.
Hegels frihetfilosofi, og politiske filosofi generelt, tar utgangspunkt i en teori om endring. Han anser den historiske prosess som en evig erfarings- og dannelsesprosess, og hevder at tradisjonen er fornuftig. Med andre ord er vi hele tiden på vei mot noe forbedret, mot større grad av sannhet. Dette forklares ved hjelp av den historiske dialektikk; syntesen av teser og antiteser, som igjen former atter nye synteser i evig progresjon mot større grad av perfeksjon. I praksis kan man tegne et bilde som drar veksler på Kuhns paradigmer og Aristoteles´ teleologi. Historien utvikler seg kontinuerlig, og denne utviklingen er fornuftig og rasjonell. Naturen i seg selv er rasjonell, og den universelle fornuft, eller ånd, i sin helhet omtales som ”Geist”. Mennesket må identifisere seg som en del av Geist, fremfor å se seg selv som et vesen i opposisjon til naturen (Taylor:22-23). Samfunnet består av –er- mennesker, og det er menneskene som driver utviklingen fremover. Hegel forestiller seg at alle mennesker har en grunnleggende følelse av det teleologiske fremskritt nærmest som et urinstinkt: (…) Hegel introduces his famous idea of cunning of reason. Reeason is represented in this image as ”using the passions of men to fulfill her own purposes”. (Taylor:98).
For Hegel er reformasjonen den viktigste historiske hendelsen siden romertiden. Kirken før den tid var preget av tvang, og benyttet religion som middel for å få folket til å underlegge seg kirkens bestemmelser. Med reformasjonen fikk man en kirke som ga folket frihet til å leve som spirituelle mennesker uten å måtte legge seg under kirkens monopolistiske, ikkerasjonelle lover (Singer:26). Hegel skiller ånd og materie, og ser mennesket som en ”endelig” ånd, og Gud som en evig. Geist er uttrykk for den fysiske gud, og mennesket må erkjenne seg selv som bidragsytere i Geist; det er vi som utgjør dens materielle vesen, alle bidrar til å skape det universet er, og på den måten forme dets uttrykk. Uttrykk forutsetter frihet, og frihet forutsetter uttrykk. Frihet kan slik sies å være uttrykksmulighet, og også selvrealisering (Taylor:16,24-25).
Samfunnet i sin helhet må organiseres etter prinsippet om rasjonalitet, kun slik kan alle foreta et reelt valg og godta samfunnet. Fornuftsprinsippet, eller rasjonalitetsprinsippet, må være universelt slik at mennesket er villig til å forholde seg til denne felles oppfatningen av hva som er godt. Hegel bruker begrepet ”organisk samfunn”, og legger i dette at mennesket er en del av samfunnet, eller bedre, at det er menneskene som utgjør og danner samfunnet. Samfunnet er intet uten sine innbyggere, og menneskene er heller intet utenfor samfunnet (Singer:46). Ergo er behovet gjensidig, hvor det ene er en forutsetning for det andre.
Hegel låner noen tanker fra Kants morallære og kritikk av fornuften. Kant har et deontologisk moralsyn, hvor regelen er ”plikten for pliktens skyld”. Hegel skriver at det største problemet med denne filsofien er at den egentlig ikke gir noen svar på hvordan man faktisk bør handle. Likevel enes de i at det er et gjensidighetsforhold mellom individets interesser og samfunnets interesser, og at disse må sammenfalle på den ene eller andre måten. Men der hvor Kant, for å sette det litt på spissen, mener at man bør underlegge seg samfunnets til enhver tid gjeldende regler, mener Hegel derimot at samfunnet (les:menneskene i fellesskap) må underlegges et universelt fornuftsprinsipp (hvilket prinsipp han konkret mener, sies ikke) slik at lovene fremstår som logiske og forsvarlige. Historiens gang gjør mennesket stadig klokere (jf. dialektikken), og vi er stadig på vei mot et samfunn med fritt tenkende mennesker som vil kreve at samfunnet organiseres etter fornuftige prinsipper, ellers ville man ikke kunne støtte det. Samfunnet må altså bygges på tanker som alle fritt tenkende mennesker vil måtte si seg enig i (Singer:48).
For å skille ut hva Hegel mente med frihet skal ett frihetsbegrep først utelukkes, ”negativ frihet”, som kanskje er den mest utbredte forståelsen av frihet blant folk flest. Den har utilitaristiske momenter i seg, slekter på subjektiv frihet som Singer beskriver slik: individuals governing themselves accordning to their own conscience and convictions (Singer:29) og baserer seg på lyst fremfor rasjonalitet. I korte trekk innebærer negativ frihet at hver og en gjør det vedkommende ønsker, og lar være å gjøre det han/hun ikke ønsker. Men Hegel anser denne definisjonen som en form for skinnfrihet, fordi valgene man foretar vil måtte ta utgangspunkt i vilkårlige elementer i omgivelsene (for eksempel valg basert på mote eller miljøet slik det er i øyeblikket), og dermed er å betrakte som irrasjonelle.
Demokrati som samfunnsform er nokså tiltalende for Hegel, men med unntak. Han mener for eksepel at stemmerett for alle er en dårlig idé fordi hver enkelt stemme vil bety svært lite, noe som igjen vil skape apati og maktopphopning hos enkelte interessenter (Singer:51). Til forskjell fra det greske samfunn hvor alle deltok aktivt i den lokale politikken, ønsker ikke det moderne samfun å tillate slaveri. Dermed trengs arbeidskraften til annet enn kun politisk engasjement.
Dersom man kan komme frem til en virkelig objektiv frihet, som har sitt grunnlag i det universelt gyldige, vil det subjektive naturlig følge med fordi vi bestandig søker harmoni og sannhet, noe en fusjon av subjektiv og objektiv frihet kan bidra til. Et samsvar mellom hvert enkelt individs frihet i det frie samfunn vil konstituere en frihet for alle som ikke innehar begrensninger. For Hegel er kulturen - og kulturelle væremåter - historisk skapte og dermed relative; de kan endres. Og det er mennesket som står for endringen.
For Marx beveger historien seg i kvalitative sprang. Teorien om frihet kan ikke forbli en teori, den må iverksettes i praksis. Endringene er opp til mennesket selv. Han tenker seg en materiell dialektikk som supplement til den hegelianske, ideologiske dialektikk. Med ”materiell” menes ikke at Marx setter tinglig verdi øverst, men at økonomien i et samfunn styrer samfunnets velbefinnende på alle måter, inkludert det åndelige livet til sine medlemmer.
I likhet med Hegel støtter Marx opp under det aristoteliske synet på at menneskets plass er i samfunnet, og at arbeid er dannende. I Det kommunistiske manifest ser Marx på det sosiale samfunnet og mangelen på frihet under kapitalismen. For ham er selve det økonomiske systemet med markedsliberalisme, stadig økende globalitet og konkurranseutsetting en hovedårsak til påstanden om at mennesket ikke har fri tanke. Mennesket er slave av kapitalen. Det ugreie gjensidighetsforholdet mellom borger og proletar (arbeider) er et viktig emne i manifestet; for at borgeren skal kunne opprettholde balansen, trenger han arbeidere til å hele tiden holde ved like, eller øke, produksjonen. Arbeideren på sin side blir en vare som må selge seg selv, sin arbeidskraft, for å overleve. Men i en konkurranseutsatt verden vil overproduksjon, utmattethet, egoisme og evige trusler mot småkjøpmenn og lignende føre til at borgerskapet i siste instans motarbeider seg selv, og systemet vil kollapse.
I bunnen ligger en rettferdighetssans, hvor Marx ønsker like muligheter for alle, noe som ikke kan oppnås i et kapitalistisk, borgerstyrt samfunn. Løsningen ligger i revolusjon, hvor proletariatet samler seg om å frata borgerskapet ikke bare makten, men også all privat eiendom. Marxs idé av frihet innebærer et likhetsprinsipp som Hegel ikke ville bifalle.
Marxs misjon er oppheving av sosiale klasser. I så måte stiller han seg utenfor den hegelianske tradisjonen. Frihet for Hegel var ikke det samme som likhet for alle. Hegel skrev om den universelle fornuft som alle kan støtte, mens Marx snakker om en fornuft som har mange motstandere (først og fremst borgerskapet). Hegel kommer ikke med noen fasit på hvordan samfunnet bør organiseres på detaljplan, mens Marx nærmest kverulerer frem sine ”plantegninger” for et stabilt og bærekraftig samfunn. I tillegg strekker Marxs samfunn seg lengre enn Hegels: Kommunismens utopi er en felles, gratis oppdragerinstitusjon som skal ta seg av alle barn slik at de voksne kan arbeide, mens Hegel anser familien som et ”minisamfunn”, hvor man lærer å finne sin plass.
På hver sin måte har både Hegel og Marx naive tendenser, Hegel i forhold til historien og Marx i forhold til menneskeheten. Hegel forutsetter at historien beveger seg mot en stadig større grad av perfeksjon, og Marx forutsetter at mennesker kan samles om en sak og snu et samfunnsmønster på hodet. Fra Hegel har Marx tatt med seg tankene om betydningen av fellesskap, rettere sagt mennesket i fellesskapet. Likevel får individet en svært ulik rolle hos de to. Hos Hegel blir individet en puslespillbrikke som forventes å ta del i en universell viten (som vi ikke konkret får vite hva er), mens Marx vil fri individet fra sin klasse og på den måten gi hvert menneske en ny form for herredømme over eget liv. Frihet for Marx er dermed på sett og vis en mer individuell frihet enn den Hegel skriver om, selv om begge har fellesskapet som sin basis for et godt liv (ideen om negativ frihet om skinnfrihet ser ut til å falle i god jord hos Marx også). Hegel skriver riktignok også om selvrealisering, men da innenfor den nevnte universalrammen samt med bakgrunn i kristen tro. Marx er klarere i sitt budskap enn sin læremester, men begge gir etiske argumenter, hva angår frihet som rett. Begge filosofene er opptatt av endring, men mens Hegel kun forutsetter endring som en nødvendig og kontinuerlig prosess, ønsker Marx å ta saken i egne hender og oppfordre til mer drastiske endringsprosesser.
En årsak til at man opplever Hegels teori som tung, kan være at den er nokså abstrakt; den bygger på teorier hvor det ikke bestandig er lett å følge resonnementet. Marx på sin side er tydeligere og mer praktisk i sine tekster, men retorikken har enkelte svakheter som gjør tekstene enklere å argumentere imot.
LITTERATUR
Lübcke, Poul; Vor tids filosofi, engagement og forståelse, Politikens forlag, København 1994
Marx, Karl; Det kommunistiske manifest, De norske bokklubbene, Trondheim 2000
Singer, Peter; Hegel, A Very Short Introduction, Oxford University Press, New York 2001
Skirbekk, Gunnar & Gilje, Nils; Filosofihistorie, Universitetsforlaget, Oslo 2000
Taylor, Charles; Hegel and Modern Society, Cambridge University Press, Cambridge 1998
G.W.F. Hegel (1770-1831) er en av Tysklands mest innflytelsesrike filosofer gjennom tidene, med Karl Marx (1818-1883) som en av sine mange tilhengere. Hegel ønsket å etablere et altomfattende system gjennom sin filosofi, og tekstene hans bærer preg av et helhetlig perspektiv. Han studerte i utgangspunktet teologi, og tok med seg kristendomskunnskapen inn i det filosofiske arbeidet. Hegelianismen har tatt mange sidespor, og ideene har vist seg åpne for svært mange tolkninger, og også misfortåelser og dertil misbruk. Hans tanker om frihet kan være noe vanskelig å få tak på, og kan (mis-) brukes som retorisk virkemiddel i argumentasjonen for totalitære regimer så vel som moderne demokrati. Likevel dreier frihetslæren hans seg om verken først- eller sistnevnte.
Karl Marx, som var født inn i en høytstående borgerklassefamilie, hentet som nevnt mye inspirasjon fra Hegel, nærmere bestemt fra den venstrehegelianske teori. Han studerte den greske materialisme, og brukte sitt virke til å fordype seg i økonomi og politikk. Man kan si at på tross av enkelte likhetstrekk mellom Marx og Hegel, har man å gjøre med to filosofer med ulike interessefelt og ståsted: Mens Hegel konsentrerte seg om hva man kan kalle det idealistiske, var Marx mer opptatt av det materialistiske, og mens Hegel skriver om nødvendigheten av kontinuerlige endringsprosesser, er Marx opptatt av behovet for radikal endring - revolusjon. Begge har likevel gjort seg tanker om hva frihet er, og vist hvordan dette frihetsbegrepet står i samsvar med samfunnet, selv om konklusjonene de trekker er langt fra sammenfallende.
For Hegel består frihet kort sagt i å forstå det historiske samfunnsfellesskapet og å realisere seg i dette. Hegel kan siteres på følgende utsagn (oversatt): ”The history of the world is none other than the progress of the counsciousness of freedom”(Singer:15) og ”Man is in his very nature destined to be free” (Singer:26). Disse utsagnene kan danne utgangspunktet for en presentasjon av Hegels begrep om frihet. Som bakgrunn for all Hegels filosofi ligger det historiske perspektivet, noe som gjenspeiles særlig i det første sitatet; progresjon er et viktig element når man snakker om hegeliansk menneske- og samfunnsforståelse. I det andre sitatet kan destinasjon tjene som et indirekte synonym, og kobler man dette med fornuft, bevissthet og natur, er man godt i gang med å oppsummere hele frihetslæren.
Hegels frihetfilosofi, og politiske filosofi generelt, tar utgangspunkt i en teori om endring. Han anser den historiske prosess som en evig erfarings- og dannelsesprosess, og hevder at tradisjonen er fornuftig. Med andre ord er vi hele tiden på vei mot noe forbedret, mot større grad av sannhet. Dette forklares ved hjelp av den historiske dialektikk; syntesen av teser og antiteser, som igjen former atter nye synteser i evig progresjon mot større grad av perfeksjon. I praksis kan man tegne et bilde som drar veksler på Kuhns paradigmer og Aristoteles´ teleologi. Historien utvikler seg kontinuerlig, og denne utviklingen er fornuftig og rasjonell. Naturen i seg selv er rasjonell, og den universelle fornuft, eller ånd, i sin helhet omtales som ”Geist”. Mennesket må identifisere seg som en del av Geist, fremfor å se seg selv som et vesen i opposisjon til naturen (Taylor:22-23). Samfunnet består av –er- mennesker, og det er menneskene som driver utviklingen fremover. Hegel forestiller seg at alle mennesker har en grunnleggende følelse av det teleologiske fremskritt nærmest som et urinstinkt: (…) Hegel introduces his famous idea of cunning of reason. Reeason is represented in this image as ”using the passions of men to fulfill her own purposes”. (Taylor:98).
For Hegel er reformasjonen den viktigste historiske hendelsen siden romertiden. Kirken før den tid var preget av tvang, og benyttet religion som middel for å få folket til å underlegge seg kirkens bestemmelser. Med reformasjonen fikk man en kirke som ga folket frihet til å leve som spirituelle mennesker uten å måtte legge seg under kirkens monopolistiske, ikkerasjonelle lover (Singer:26). Hegel skiller ånd og materie, og ser mennesket som en ”endelig” ånd, og Gud som en evig. Geist er uttrykk for den fysiske gud, og mennesket må erkjenne seg selv som bidragsytere i Geist; det er vi som utgjør dens materielle vesen, alle bidrar til å skape det universet er, og på den måten forme dets uttrykk. Uttrykk forutsetter frihet, og frihet forutsetter uttrykk. Frihet kan slik sies å være uttrykksmulighet, og også selvrealisering (Taylor:16,24-25).
Samfunnet i sin helhet må organiseres etter prinsippet om rasjonalitet, kun slik kan alle foreta et reelt valg og godta samfunnet. Fornuftsprinsippet, eller rasjonalitetsprinsippet, må være universelt slik at mennesket er villig til å forholde seg til denne felles oppfatningen av hva som er godt. Hegel bruker begrepet ”organisk samfunn”, og legger i dette at mennesket er en del av samfunnet, eller bedre, at det er menneskene som utgjør og danner samfunnet. Samfunnet er intet uten sine innbyggere, og menneskene er heller intet utenfor samfunnet (Singer:46). Ergo er behovet gjensidig, hvor det ene er en forutsetning for det andre.
Hegel låner noen tanker fra Kants morallære og kritikk av fornuften. Kant har et deontologisk moralsyn, hvor regelen er ”plikten for pliktens skyld”. Hegel skriver at det største problemet med denne filsofien er at den egentlig ikke gir noen svar på hvordan man faktisk bør handle. Likevel enes de i at det er et gjensidighetsforhold mellom individets interesser og samfunnets interesser, og at disse må sammenfalle på den ene eller andre måten. Men der hvor Kant, for å sette det litt på spissen, mener at man bør underlegge seg samfunnets til enhver tid gjeldende regler, mener Hegel derimot at samfunnet (les:menneskene i fellesskap) må underlegges et universelt fornuftsprinsipp (hvilket prinsipp han konkret mener, sies ikke) slik at lovene fremstår som logiske og forsvarlige. Historiens gang gjør mennesket stadig klokere (jf. dialektikken), og vi er stadig på vei mot et samfunn med fritt tenkende mennesker som vil kreve at samfunnet organiseres etter fornuftige prinsipper, ellers ville man ikke kunne støtte det. Samfunnet må altså bygges på tanker som alle fritt tenkende mennesker vil måtte si seg enig i (Singer:48).
For å skille ut hva Hegel mente med frihet skal ett frihetsbegrep først utelukkes, ”negativ frihet”, som kanskje er den mest utbredte forståelsen av frihet blant folk flest. Den har utilitaristiske momenter i seg, slekter på subjektiv frihet som Singer beskriver slik: individuals governing themselves accordning to their own conscience and convictions (Singer:29) og baserer seg på lyst fremfor rasjonalitet. I korte trekk innebærer negativ frihet at hver og en gjør det vedkommende ønsker, og lar være å gjøre det han/hun ikke ønsker. Men Hegel anser denne definisjonen som en form for skinnfrihet, fordi valgene man foretar vil måtte ta utgangspunkt i vilkårlige elementer i omgivelsene (for eksempel valg basert på mote eller miljøet slik det er i øyeblikket), og dermed er å betrakte som irrasjonelle.
Demokrati som samfunnsform er nokså tiltalende for Hegel, men med unntak. Han mener for eksepel at stemmerett for alle er en dårlig idé fordi hver enkelt stemme vil bety svært lite, noe som igjen vil skape apati og maktopphopning hos enkelte interessenter (Singer:51). Til forskjell fra det greske samfunn hvor alle deltok aktivt i den lokale politikken, ønsker ikke det moderne samfun å tillate slaveri. Dermed trengs arbeidskraften til annet enn kun politisk engasjement.
Dersom man kan komme frem til en virkelig objektiv frihet, som har sitt grunnlag i det universelt gyldige, vil det subjektive naturlig følge med fordi vi bestandig søker harmoni og sannhet, noe en fusjon av subjektiv og objektiv frihet kan bidra til. Et samsvar mellom hvert enkelt individs frihet i det frie samfunn vil konstituere en frihet for alle som ikke innehar begrensninger. For Hegel er kulturen - og kulturelle væremåter - historisk skapte og dermed relative; de kan endres. Og det er mennesket som står for endringen.
For Marx beveger historien seg i kvalitative sprang. Teorien om frihet kan ikke forbli en teori, den må iverksettes i praksis. Endringene er opp til mennesket selv. Han tenker seg en materiell dialektikk som supplement til den hegelianske, ideologiske dialektikk. Med ”materiell” menes ikke at Marx setter tinglig verdi øverst, men at økonomien i et samfunn styrer samfunnets velbefinnende på alle måter, inkludert det åndelige livet til sine medlemmer.
I likhet med Hegel støtter Marx opp under det aristoteliske synet på at menneskets plass er i samfunnet, og at arbeid er dannende. I Det kommunistiske manifest ser Marx på det sosiale samfunnet og mangelen på frihet under kapitalismen. For ham er selve det økonomiske systemet med markedsliberalisme, stadig økende globalitet og konkurranseutsetting en hovedårsak til påstanden om at mennesket ikke har fri tanke. Mennesket er slave av kapitalen. Det ugreie gjensidighetsforholdet mellom borger og proletar (arbeider) er et viktig emne i manifestet; for at borgeren skal kunne opprettholde balansen, trenger han arbeidere til å hele tiden holde ved like, eller øke, produksjonen. Arbeideren på sin side blir en vare som må selge seg selv, sin arbeidskraft, for å overleve. Men i en konkurranseutsatt verden vil overproduksjon, utmattethet, egoisme og evige trusler mot småkjøpmenn og lignende føre til at borgerskapet i siste instans motarbeider seg selv, og systemet vil kollapse.
I bunnen ligger en rettferdighetssans, hvor Marx ønsker like muligheter for alle, noe som ikke kan oppnås i et kapitalistisk, borgerstyrt samfunn. Løsningen ligger i revolusjon, hvor proletariatet samler seg om å frata borgerskapet ikke bare makten, men også all privat eiendom. Marxs idé av frihet innebærer et likhetsprinsipp som Hegel ikke ville bifalle.
Marxs misjon er oppheving av sosiale klasser. I så måte stiller han seg utenfor den hegelianske tradisjonen. Frihet for Hegel var ikke det samme som likhet for alle. Hegel skrev om den universelle fornuft som alle kan støtte, mens Marx snakker om en fornuft som har mange motstandere (først og fremst borgerskapet). Hegel kommer ikke med noen fasit på hvordan samfunnet bør organiseres på detaljplan, mens Marx nærmest kverulerer frem sine ”plantegninger” for et stabilt og bærekraftig samfunn. I tillegg strekker Marxs samfunn seg lengre enn Hegels: Kommunismens utopi er en felles, gratis oppdragerinstitusjon som skal ta seg av alle barn slik at de voksne kan arbeide, mens Hegel anser familien som et ”minisamfunn”, hvor man lærer å finne sin plass.
På hver sin måte har både Hegel og Marx naive tendenser, Hegel i forhold til historien og Marx i forhold til menneskeheten. Hegel forutsetter at historien beveger seg mot en stadig større grad av perfeksjon, og Marx forutsetter at mennesker kan samles om en sak og snu et samfunnsmønster på hodet. Fra Hegel har Marx tatt med seg tankene om betydningen av fellesskap, rettere sagt mennesket i fellesskapet. Likevel får individet en svært ulik rolle hos de to. Hos Hegel blir individet en puslespillbrikke som forventes å ta del i en universell viten (som vi ikke konkret får vite hva er), mens Marx vil fri individet fra sin klasse og på den måten gi hvert menneske en ny form for herredømme over eget liv. Frihet for Marx er dermed på sett og vis en mer individuell frihet enn den Hegel skriver om, selv om begge har fellesskapet som sin basis for et godt liv (ideen om negativ frihet om skinnfrihet ser ut til å falle i god jord hos Marx også). Hegel skriver riktignok også om selvrealisering, men da innenfor den nevnte universalrammen samt med bakgrunn i kristen tro. Marx er klarere i sitt budskap enn sin læremester, men begge gir etiske argumenter, hva angår frihet som rett. Begge filosofene er opptatt av endring, men mens Hegel kun forutsetter endring som en nødvendig og kontinuerlig prosess, ønsker Marx å ta saken i egne hender og oppfordre til mer drastiske endringsprosesser.
En årsak til at man opplever Hegels teori som tung, kan være at den er nokså abstrakt; den bygger på teorier hvor det ikke bestandig er lett å følge resonnementet. Marx på sin side er tydeligere og mer praktisk i sine tekster, men retorikken har enkelte svakheter som gjør tekstene enklere å argumentere imot.
LITTERATUR
Lübcke, Poul; Vor tids filosofi, engagement og forståelse, Politikens forlag, København 1994
Marx, Karl; Det kommunistiske manifest, De norske bokklubbene, Trondheim 2000
Singer, Peter; Hegel, A Very Short Introduction, Oxford University Press, New York 2001
Skirbekk, Gunnar & Gilje, Nils; Filosofihistorie, Universitetsforlaget, Oslo 2000
Taylor, Charles; Hegel and Modern Society, Cambridge University Press, Cambridge 1998
Svar til denne diskusjonen
-
Permalink Svar av Iselin on -
Jeg liker veldig godt tankene til Hegel jeg! :) Bedre enn Marx.`
Har bare lest sånne "philosophy for dummies"-bøker av Marx-filosofien, så er ikke heltrent på hans teorier akkurat. :) Men mener kanskje at Hegel tar Marx' filosofi et skritt lengre kanskje?
-
Permalink Svar av Iselin on
-
Forresten veldig gjennomarbeida tekst det her, tipper du fikk A på den! ;) Er så imponert over hvordan du alltid trekker sammenlikninger. :)
-
Permalink Svar av Iren on -
Marx fremstår litt komisk i dag, men enkelte av tankene er selvsagt fine. Umulig å gjennomføre da, vil jeg si. Det samme gjelder også Hegel etter min mening.
Teksten er en kladd til en større oppgave, må skrive videre på dette fra helgen og utover neste uke. Ergo - tenke, tenke.
-
Permalink Svar av Iren on
-
Tilbake til temaet. Kan et menneske være fritt uavhengig av verden rundt seg? Er alle mennesker frie, er ingen?
-
Permalink Svar av Iselin on
-
Kan et menneske være fritt? Umulig å svare på hvis man ikke vet om det finnes en Gud eller ei, eller et system eller ei?
-
Permalink Svar av Iren on
-
Fin introduksjon. Er frihet noe individuelt, slik at frihet for meg ikke nødvendigvis er frihet for deg? Eller finnes det en universell frihet? Det siste betyr i så fall at det må finnes en eller flere universallover - eller kanskje ikke?
-
Permalink Svar av Iselin on
-
Gode poeng! Selv synes jeg frihet også handler om tillatelse. Tillatelse til å kunne utøve frihet, og såklart tilgang på ressurser nok til at frihet kan finne sted. Et menneske kan være spirituelt fritt, men ikke fysisk fritt og at det spirituelle derfor ikke kan utfolde seg ubegrenset. Mange ting ser jeg i et holistisk perspektiv; hvordan en utfolder seg med full frihet til å tro på det man vil og gjøre det man vil, har med omstendighetenes tilgang til dette å gjøre i stor grad. Mange har jo levd en tilværelse under ekstrem gudsfrykt i lange tider og trodd dette er friheten, veien og livet uten åpne dører. Straks dørene åpner seg, er det ikke dermed sagt at livstroen snus i samme øyeblikk. Mange overbevisninger formes av omgivelsenes tillatelse eller tilgang på ressurser. Det er ikke alle som engang kan fullføre Maslows siste behovstrinn, fordi Selv-realisering blir et ikke-spørsmål i enkelte områder av verden. Realisering av "noe", kan i flere tilfeller være nok i seg selv. Nok frihet, men ikke all frihet. Ja for som du sier, hva en opplever som frihet eller hva frihet er har med forhold å gjøre.
Freud er en person som jeg ser som litt motsetningsfull. Han hevdet alt kunne begrunnes med seksuell drift, mens at grunnen til at han kanskje trodde på slike ting har med egen bakgrunn å gjøre (f.eks hva han har opplevd på det seksuelle som godt og vondt, hvordan hans bakgrunnshistorie ser ut, og hvilke "conditions" han har levd under som gjør at han kom fram til nettopp dette), så det at han selv er et "produkt" av miljø og ikke bare innebygde drifter som lyst og behov, men fordi han har visse lyster og visse behov som "kommer av noe annet", så blir teorien hans tvilsom.
Om moral og verdisyn. Kamskjell du skriver at man ikke kan ha en annen vilje for å handle med mindre man endrer sin moral og sitt verdisyn. Ja, det er mulig du har rett. Jeg tror kanskje at vilje til å handle noen ganger kan gå på kompromiss med verdisyn og på kant med egne forestillinger, hvis man ser handlingens verdi som verdi for noe annet. Det kommer litt an på hva slags handling det er snakk om, tror jeg.
About
Badge
© 2010 Created by LILLIT on Ning. Create a Ning Network!
